I uken som har gått har jeg både safet og gamblet, alt i en og samme pakke.
Som jeg tidligere har skrevet har det vært viktig å finne roen og følelsen av å beherske bakingen. Noen ting er på samme tid så forbaska åpenbare, og samtidig tilsvarende vanskelig å sette ut i livet.
Ofte er det, snodig nok, gjøremål som går i positiv retning. En god bakeuke er over, og det vanker både klapp på skulderen og klask på neven denne runden.
En gang i blant kommer urinstinktene frem. Da legger vi vekk kontorfingre og fine dining, ifører oss flere lag med klær og går fremoverbøyd i møtet med naturen.
Hvis du bare skal lese en bok i år, bør du skjerpe deg!
En mye brukt, og relativt vittig, vits i bokbransjen. Nå må du selvsagt bruke tiden på akkurat hva du vil for min del, men hvis jeg får komme med en skarve anbefaling, bør du lese bøker. Selv leser jeg dritmye. Det spiller ingen rolle om vi fyller feil drivstoff på tanken, ikke sant? Diesel eller bensin om hverandre er ikke noe problem, vel?
Eller dekkskifte, spiller det noen rolle? Jo, det spiller faktisk veldig stor rolle, og de aller fleste av oss er ekstremt bevisste på hvordan vi behandler bilen vår. Jeg vet at det er et stykke evolusjon igjen til vi har tre armer, derfor må jeg rette meg direkte til kilden for problemet. Eller, utfordringen, som det heter. Vi har jo ikke problemer, bare utfordringer.
“Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.
Uttrykket er over 2400 år gammelt, og skal (som mye av den andre visdommen vi omgir oss med) etter sigende stamme fra Grekenland og den relativt velkjente Aristoteles. Det første brødet var, om jeg skal si det selv, steikande godt. Naturlig nok var det knyttet mye spenning til resultatet, og muligens var det gleden over å ikke ha gått skikkelig på trynet som gjorde at det smakte så godt. Hva vet jeg?
Dette er ikke et sytete "ungdommen-nå-til-dags"-innlegg. Snarere tvert i mot, og heller en erkjennelse av min egen utilstrekkelig, og dertil hørende harselas. Jeg er nemlig ikke helt uten selvironi.
Alle de tingene du skulle ha gjort, burde ha gjort, kunne ha gjort - hadde det ikke vært for at egen bedaglighet står i veien. Kjenner følelsen, hæh?
Det striregner? Litt for tidlig på dagen? Litt for seint på dagen? Altfor kaldt? Kanskje til og med altfor varmt? Man lar nok temmelig mange gylne stunder utendørs gå fra seg ved å ta de enkle løsningene, og jeg skal være den første til å rekke hånden i været. Men så kommer løsningen, rekende på en fjøl, rett foran trynet på oss! Er et et poeng å gjøre ekle og skremmende ting, da?
Nei, ikke i seg selv, med mindre du trener til et eller annet reality-program der det er konseptet. Poenget er å bryte litt på dine egne grenser. Like før jul traff jeg en hyggelig fyr som, i tillegg til å være å hyggelig, åpnet en ganske skummel dør hos meg.
"Kan jeg få by deg på en fersk brødskive?" spurte han med et smil. Dette var, som nevnt, like før jul, så jeg hadde et visst program (i tillegg til dårlig tid), så jeg var allerede fast bestemt på å smile høflig, takke nei og fortsette med det jeg holdt på med - uten å egentlig ta stilling til tilbudet jeg fikk. Man får tross alt ganske mange tilsvarende tilbud i julestria. Men, heldigvis klarte den intellektuelle, fritenkende delen av hjernen min å overta for huleboerhjernen et kort sekund. Lenge nok til at jeg klarte å tenke "Jo, det kan du faktisk." Det svarte jeg også. "Jo takk, det kan du faktisk," sa jeg og gjorde mitt beste for å riste bort førjulsstresset og være hyggelig. Nei, jeg snakker ikke om hverken kirsebær, grønne epler eller rips.
I dag har jeg nemlig vært på klatrekurs, så det er høyst ordinære mennesker det handler om. Skjønt, særlig ordinær føler man seg ikke der man henger, 10 meter og bakken, og ikke tør å kikke ned. Man skal ikke ha særlig stort snev av høydeskrekk før det blir ekkelt! “Hei! Så kjekt å se deg!”
“Ha en fin dag!” Ikke sant dette er kjekke ting å få slengt i fleisen? “Hoi! Det var kjekt å se meg!” tenker du gjerne. “Så fint!” For litt siden blogget jeg litt om evnen til å drømme, både som liten og som stor.
Enten man drømmer om universets storhet, om å bli statsminister eller bare sniker seg unna en liten stund for å gå på kafe og drømme litt over en kaffe - evnen til å drømme er essensiell. Som jeg har skrevet før, er jeg en stor tilhenger av å drømme. Det er noe av det viktigste man gjør når man er liten, men så er sjansen så altfor stor for at man slutter med det etter hvert som årene går. Hvorfor er det sånn? Blir vi for opptatt med andre ting? Glemmer vi det? Tar livet i seg selv altfor mye plass? Misforstå meg rett, jeg er fullt klar over at vi til daglig er omgitt av ting som må på plass og gå rundt. Vi kan ikke bare gå rundt og røre hele dagen, heller. Bare av og til. Litt dagdrømming skader ikke, faktisk. Bare prøv. Slå av lyden på telefonen, ta med deg en kopp kaffe, finn en stille krok og bare sitt der. Legg gjerne beina høyt, se ut i luften og prøv å ikke tenke på noe. Funker det? Ikke? Prøv igjen. En gang, mange ganger. Bare sitt i ro og hold kjeft en stund. Som kreativ sjel har jeg stor nytte av det. De som jobber med kreative ting vet at det ikke nytter å presse frem de gode ideene. Trikset da er ofte å gjøre noe helt annet. Gå en tur. Brenn et bål. Rydd litt, bare skift fokus. Da kommer, artig nok, ofte de gode ideene. Og gode ideer er essensen, mener i alle fall jeg. Hva skulle vi gjort uten de gode ideene? Hvor hadde vi vært uten de som tør å tenke utenfor boksen? De som for hver gang de møter et “nei, slik kan du ikke gjøre det!” tenker “heh, det skal vi nå se på, du!” Tenk om alle skulle sagt at ting ikke gikk an? Tenk om alle skulle sett begrensningene i stedet for mulighetene? Det er drømmene som skaper virkeligheten vi omgir oss med - sett deg ned med en kopp kaffe og tenk på det, du! :) “F**n, der var DEN dagen ødelagt!”
Du letter på gardinen om morgenen, ser at det regner ute og går sporenstreks ned på kne, strekker armene mot taket og utbryter hulkende “Neeeei! NEEEEEEEI!” Gjerne ikke så drastisk, men du lar deg ganske ofte vippe av pinnen av slike ting, eller? Kniven går i gulvet når du smører nistepakken, treffer deg på foten og griser smør ut over gulvet? Det er litt kaldere ute enn du hadde tenkt deg? Kanskje er det til og med varmere enn du hadde tenkt deg? Har noen tatt favorittsetet ditt på bussen? Kjører sinken foran deg litt senere enn du kunne tenkt deg å gjøre? Det hender haugevis med ting hver eneste dag som vi kan velge å ta negativ stilling til. Svært ofte er det ting utført av andre vi velger å irritere oss over. “Hadde det ikke vært for at den og den gjorde sånn og sånn…..” Alle andre er jo idioter. Det artige er at det ikke går ut over den som er kimen til vår irritasjon, det går bare ut over oss selv. Vår egen dag blir faktisk ødelagt! Og ikke bare det, du forsøpler faktisk dagen til dem rundt deg, også. Hva tror du skjer med omgivelsene dine dersom det renner svart bek ut av kjeften din hver gang du løsner på kjevemuskulaturen? La meg fortelle deg en hemmelighet - du er ikke akkurat den kjekkeste å være med. Enkelt sagt så finnes det to typer problemer; de man kan gjøre noe med, og de man ikke kan gjøre noe med. Hvis du støter på et problem du ikke kan gjøre noe med, hvorfor skal du da erte deg selv opp, dra på deg høyere blodtrykk og ikke minst - ødelegge din egen dag? Støter du på den andre typen problem er det enklere - gjør noe med det. En annen ting som er lett å ty til, er en slags selvoppfyllende negativ innstilling når man går og venter på noe. Kanskje har man lagt inn bud på et hus eller venter på resultatet fra et jobbintervju. “Jeg velger å tro det verste, da blir jeg i alle fall ikke skuffet,” er det en del som sier. Ikke for å være negativ, men makan til piss! Tenk hvor mye som ikke blir noe av fordi man går rundt med en grunnleggende pessimistisk holdning. “Nei, jeg tror det ikke før jeg får se det,” er en annen. Det er fristende å kontakte myndighetene i et forsøk på å få erklært slike uttrykk døde og maktesløse, gjerne også ulovlige. En ting er selve uttrykket, som gir inntrykk av en langt fremskreden “stakkars-meg-med-luen-i-hånden-som-sikkert-ikke-oppnår-noe”-holdning. En annen ting er den mer langsiktige mentale effekten det har å gå rundt og tenke slik. Hva skjer med deg dersom du går rundt og ikke har tro på noe? Hvor langt kommer du da? Prøv litt da, vel! Bruk en uke på å være positiv til alt som skjer rundt deg. Si “dette blir en fin dag!” Om du ikke sier det, så tenk det - og men det! Slutt å vær irritert over ting, finn heller noe positivt med det. Gled deg til ting! Finn det positive i å sitte en annen plass på bussen. Rett deg i ryggen og se for deg hvilken fin opplevelse både denne og morgendagen blir. Prøv det i en uke! Jeg utfordrer deg :) Les også: Hva er din gulrot? 10 tips til en bedre hverdag Planlegg dagen - 10 tips til en bedre hverdag Vær ryddig - 10 tips til en bedre hverdag Denne vitsen har du garantert hørt; “Hvis et rotete skrivebord tyder på et rotete hode, hva kan man da si om et helt tomt skrivebord?” En artig vits, som frembringer smil i munnviken, kneggende latter og bred enighet om at der fikk rydde-naziene seg et realt skudd for baugen. For all del; hvis du klarer å jobbe i et miljø der hybelkaninene truer med statskupp og bøker, blader og papirer balanserer i meterhøye bunker både på skrivebordet, de (tidligere) ledige stolene og gulvet - ære være deg for det, men jeg tror ikke det funker for de alle fleste av oss. Argumenter for å ha det rotete kan være at man har god kontroll og uansett vet hvor tingene er (noe som ikke stemmer) eller at det kommuniserer at man er kreativ, at smartheten sitter i hodet og ikke i skrivebordet. Undersøkelser viser at uryddighet i det store og hele fører til ineffektivitet. Har du fulgt tipsene for mine to første innlegg, har du satt deg de overordnede målene og du har begynt å planlegge dagene. Hvis du da tryner inn på kontoret eller arbeidsrommet, snubler i en bunke gamle aviser, slenger sekken fra deg på en stol og ser det øvrige innholdet svaie faretruende før du dumper ned i stolen, dytter til tastaturet som igjen dytter til en skriveblokk som igjen dytter til to halvfulle pappkrus (som kanskje eller kanskje ikke velter),vrenger av deg jakken og slenger den på gulvet - denne setningen har nå blitt så lang at du gjerne holder pusten? - da sparker det kjapt og effektivt bein under målsetningen om å bli litt mer organisert. For min del har dette i alle fall en direkte sammenheng. Dagen min funker; 1) med ryddige omgivelser - bra 2) med rotete omgivelser - dårlig Enkelt. Dette gjelder både på jobb og på hjemmebane. Kanskje høres det tullete og banalt ut, men jeg prøver å gjøre det til en lek. I noen minutter later jeg som om jeg er ansatt for å rydde. Da snakker jeg gjerne litt med meg selv, kommenterer hvis ting ligger slengt rundtom, kjefter litt og sørger for å gjenopprette ro og orden. Seansen avsluttes med et par kjappe pump fra flasken med Jif, og en kort plystrelåt (overraskende ofte en Herb Alpert-hit, faktisk) mens jeg tørker av. Dette lille rollespillet gjør selve opprydningen lettere, og både jeg og Ryddemannen blir glade og lette til sinns. Han får lov til å gjøre jobben sin, og jeg får det rent og ryddig rundt meg. Indre fred Her har det med fokus å gjøre, at du ikke har for mange ting i det fysiske eller mentale synsfeltet, noe som gjør det lettere å konsentrere seg og fokusere på de oppgavene som skal utføres. Dette fører til at man er raskere og mer effektiv og kan bruke den oppsparte tiden på noe fint - som en belønning. En halvtime ekstra med ungene, bedre tid til å lage en god middag, tid til en løpetur - eller hva du selv velger. Det har og med energi og litt feng shui å gjøre. Rotete omgivelser virker tyngende, både fysisk og psykisk. Det handler heller ikke om å ha det helt tomt, man trenger noen ting praktisk sett, og andre ting for å skape atmosfære. Bilder av familien, en radio, datamaskin og andre ting som gir godfølelsen uten å være rot. Velg selv. Det tar ikke særlig lang tid bare prøv, du får gjort mye rydding på fem minutter. I tillegg får du beveget deg litt etter å sittet og trøkket på den samme kontorstolen i timesvis! Les også: Hva er din gulrot? 10 tips til en bedre hverdag Planlegg dagen - 10 tips til en bedre hverdag
"Geir het han, og skrev da han ble født."
Ikke helt historisk korrekt (hverken på den ene eller andre måten), men for debutanten Geir Tangen føles det nok som om forfatterskapet har vart en stund. I alle fall har drømmen hans gjort det, og den er nå i ferd med å bli oppfylt. Om noen få dager debuterer han med krimromanen "Maestro", og jeg tok turen til Haugesund for å slå av en prat med den vordende forfatteren. Vi fant oss en relativt lun krok under en varmelampe på en av byens uterestauranter, med kledelig bakgrunnsstøy og litt vindsus i mikrofonen. Det ble en times hyggelig og informativ prat ut av det, hør resultatet her; Tenk deg den deilige følelsen når du våkner av deg selv, strekker deg noen ganger før du står opp, trekker på deg en joggebukse og en t-skjorte, går på kjøkkenet, setter på litt kaffe og går noen bedagelige runder i stuen mens Moccamasteren putrer for seg selv og sprer liflige dufter i huset. Du heller i en kopp, stiller deg opp foran stuevinduet og kikker ut, tar forsiktig en slurk av den varme kaffen mens du tenker “hva skal jeg finne på i dag, da?”. Fint det, men den følelsen hører til på fridagene (dersom du ikke har barn, vel og merke) - bare så du vet det! Joda, det finnes selvsagt unntak, og ingenting er vel bedre enn en myk start en varm morgen i juni, før man tøfler til jobben i shorts og sandaler. Greit det, men her snakker vi om hverdagen. Har du fulgt tipset mitt fra forrige innlegg vet du at du har et mål å nå, og da må det litt mer en salige smil og kaffedrikking til. Disiplin For min del er jeg nødt til å være temmelig nazi (disiplinmessig, ikke ideologisk, altså) med meg sjøl for å få det til å fungere. Aller helst planlegger jeg neste dag før jeg går fra kontoret, eller jeg tar en kjapp gjennomgang om kvelden etter at ungene er i seng. På den måten vet jeg hva jeg går til allerede når jeg legger meg for kvelden og kan i større grad gå på autopilot neste dag. Ikke sånn å forstå at jeg går rundt som en zombie, men jeg slipper å ta stilling til de store linjene. Slikt har man flotte seminarer til, noe som faktisk er både gøy og underholdende når man er en enmannsbedrift. Du får ikke mer moro enn du lager sjøl, for å si det sånn. Plattform For å holde kontroll på alt jeg skal, bruker jeg kalenderen. Helt slavisk. Hver eneste ting jeg skal, føres inn i kalenderen. Som Macbruker er iCal mitt foretrukne verktøy. Med felles iCloudkonto på mobilen, iPaden, laptopen og kontormaskinen er jeg alltid oppdatert, kan legge inn avtaler og gjøremål på alle disse og så er de automatisk synkronisert. Skulle jeg, en sjelden gang, være uten en av disse devicene, går det an å logge seg på iCloud i nettleseren på en lånt datamaskin og legge inn ting der. Ved andre tilfeller, som strømbrudd eller andre teknologisk handikappende utfordringer så finnes det fortsatt både papir, blyant eller andre selv-virkende skrivesaker. Servietter funker også, husk bare på å føre inn i den digitale kalenderen når strømmen kommer tilbake.
Lange møter? Når du skal bruke en kalender, er det naturlig nok viktig å bruke den på riktig måte, og her er det en del feller å gå i. Mange kalendere har som automatisk innstilling at en avtale varer en time. Et kort telefonmøte ender derfor kjapt opp med å ta mye mer plass enn det som er nødvendig. Lær deg derfor systemet godt. Andre innstillinger kan være at alt blir satt opp som heldagsavtaler, slik at du i løpet av en dag ender opp med 15 ulike ting som skal vare fra 08 til 16. Det blir tullete. Legg inn den faktiske tiden ting tar, eller den tiden du ønsker å bruke på det. Og sist, men ikke minst: Unngå sekkeavtaler. Er kontoret rotete kan det være lurt å sette av et kvarter eller en halvtime til rydding en gang i blant. Sett derfor av ett kvarter eller en halvtime, ikke fire timer. Da ender du bare opp med å gå og drikke kaffe og se ut vinduet, som var nettopp det du ville unngå med å planlegge. Alternativer Dersom du er en av dem som prinsipielt håner alt som har med Mac å gjøre, så finnes det mange gode systemer der ute. Google har sitt opplegg, det finnes alternativer i bøtter og spann. Hvilken plattform du bruker er ikke viktig. Poenget er at du har et system, og at det funker for deg. Og at du funker for systemet - det er nemlig først og fremst deg det kommer an på :) Les også: Hva er din gulrot? 10 tips til en bedre hverdag I tillegg til å skrive kommer jeg også til å publisere en del podcaster i tiden som kommer. En podcast er enkelt og greit et radioprogram du kan lytte til på din datamaskin, laste ned på din smarte smart-telefon eller nettbrettet ditt og hygge deg med når du vil og hvor du vil. Selv er jeg en stor podcast-tilhenger, og bruker det så ofte jeg kan, og jeg håper at mange vil lytte til det jeg produserer her. I morgen er det førstemann ut, og det er ingen ringere enn Norges fremste krimbokblogger, Geir Tangen. Geir er en tvers igjennom sympatisk fyr jeg har blitt godt kjent med det siste året, og som jeg setter svært stor pris på. Han kaster seg til ulvene og debuterer med sin første (naturlig nok, ellers ville han ikke ha debutert) krim, Maestro, fredag 15. januar. Vi skal snakke om forfatteren, om boken, om prosessen, livet som forfatter og fremtiden. Jeg gleder meg storveis - resultatet blir publisert her over helgen! Som liten gutt drømte jeg ofte om store ting. Det er en av de tingene barn gjør, og vi har alle vært der. Fra de første ideene om å bli brannmann, statsminister, konge eller oppfinner som skal revolusjonere verden, til de større, litt mer kosmiske linjene som trekkes når vi begynner å forstå at verden er så stor at den nesten ikke går an å forstå. Jeg husker den gode følelsen, der jeg trasket hjem etter skolen eller på vei fra trening. Så på stjernene og fantaserte om min plass i det hele. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva skal jeg bli? Hvilke merker skal jeg sette etter meg? De lange kveldene uten å få sove, med mentale filmer som snurret i taket over sengen på gutterommet. Nå, mange år senere, er jeg blitt pappaen til tre barn, som alle flittig benytter seg av evnen til å drømme. De drømmer seg vekk fra hverdagen, drømmer seg inn i kompliserte fantasier og vi kan formelig se lerretet som glir ned foran øynene deres. Det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene for at vi er så heldige at vi får høre litt om hva som foregår der inne. Evnen til å drømme er noe av det viktigste vi har, og den skal jeg gjøre mitt beste for at min barn tar vare på. Rent praktisk passer det ikke alltid, riktignok. Når klokken går, skolen venter og far svetter på ryggen i reinspikka frustrasjon passer det ikke like godt med drømming. Men det skal være lov, likevel. Om de kommer fem minutter for seint på skolen, glemmer seg på veien hjem, forsvinner litt over middagstallerken eller leksebøkene - ikke noe problem. Evnen til å drømme er det som skaper store mennesker, og da har ingen av oss rett til å frarøve dem den. Verden er full nok av begrensninger, og de trenger evnen til å se storhet. Da skal de få lov til å være mine brannmenn, konger og dronninger. Da skal de få være på andre planeter og skape ting som ikke trenger å forholde seg til lover, regler og konvensjoner. De skal få være mine superhelter så mye de bare vil. Mine drømmere. Forskjellen på en god og dårlig dag kan være stor, faktisk helt enorm! Siden jeg er min egen herre og alt det der kan jeg skrive under på at det lett kan koke litt vekk i kålen dersom man ikke gjør ting riktig fra begynnelsen av. En rolig morgen med kaffe og nyheter kan lett bli til en formiddag med mer kaffe og meningsløs trasking rundt på kontoret, og det hele kan ebbe ut i en ettermiddag med enda mer kaffe, flere nyheter og, eh, ingenting. Derfor har jeg bestemt meg for å gå litt mer i dybden for min egen del, og dersom noen kan dra nytte av det i tillegg, er det helt konge. Etter en del undersøkelser, tankevirksomhet og tilpasning til mine behov har jeg kommet frem til ti ulike punkter som jeg skal presentere. I dag går vi løs på nummer 1 - selve gulroten. Sett mål og lag målsetninger! Det er lett å sette seg mål som «bli rik», «bli økonomisk uavhengig», «kjøpe dyr Mercedes» og sånne ting, men det er jo bare pynten. Og uten kake blir det ingenting å legge pynten oppå, da blir alt bare liggende i en ubrukelig haug. Dersom målet f.eks. er ny Mercedes er det helt flott, men det må også materialiseres. Finn for eksempel ut hva Mercedesen koster og når du ønsker å ha råd til å kjøpe den. Dersom det er om fem år, har du 60 måneder å klare det på. Hvis Mercedesen koster en million, må du tjene inn seksten tusen kroner ekstra pr måned for å kunne kjøpe drømmebilen fem år frem i tid. (Hvis du ikke ønsker å bølle med lånte penger og sånt, selvsagt). Med tyve arbeidsdager i hver måned blir det drøye åtte hundre kroner ekstra hver dag som du må tjene inn for å se den blanke grillen på drømmebilen blinke der fremme i det fjerne. Må det være penger? Det er lett å tenke materielt når man setter seg mål, fordi penger og ting er en tydelig og målbar indikator på hvordan ting går. Men prøv gjerne å tenke litt immaterielt, også. Selv om det ofte koker ned til at du trenger penger til å dra på ferie med familien eller hva det enn er som er målet ditt, så handler det også om å være fornøyd med hver enkelt dag på jobben. Har du et inntjeningsmål i kroner og øre for dagen din? Har du et antall mennesker du skal ringe eller snakke med? Har du et visst antall dokumenter du må lese eller skrive selv før du kan være fornøyd? Har du en følelse du ønsker å oppnå som indikerer at du har vært flink nok? På hvilket tidspunkt kan du lene deg tilbake, legge hendene bak nakken (eller foldet over magen), kaste et blikk ut vinduet og tenke «i dag har jeg nådd målet mitt!»Du kan ikke kjøpe Mercedes eller betale etterutdanningen din på en dag, men hvis du er bevisst og gjør litt ekstra hver dag er du mye nærmere å komme dit enn hvis du tar hver dag som den kommer. Sett opp hovedmålet ditt, hvilke delmål du har på veien og knekk det ned i antall arbeidsdager frem til målet er nådd. Du kan til og med dele det inn i timesmål, og se hvor mye du må selge, lese, skrive eller ringe hver for å komme dit du ønsker! Skriv det ned! Målet kan være hva som helst, det er det bare du som definerer. Du trenger ikke skinnsofa, kanskje kan du si at «skai is the limit», hvis du synes det er fint for deg. Finn frem en papirlapp, en serviett eller noe annet som du kan skrive ned målsetningen din på. Det vi skriver ned ligger mye lenger fremme i bevisstheten vår, og det har dermed lettere for å bli en realitet. Vær realistisk! Ingenting er som følelsen av å skuffe seg selv, kanskje bekrefte for seg selv at dette ikke gikk. Da kan vi henge litt med hodet, ta et pledd over knærne og spise litt sjokolade. Det er lett å ha det kjipt, det er så lett å oppnå og så lett å gripe til. Bruk litt tid Sett mål som har en faktisk verdi for deg. Hvis det er den tidligere omtalte Mercedesen - flott! Cruise i Karibien? Helt konge. Ny tursekk, stormkjøkken og allværsantrekk til hele gjengen, slik at du kan gå tur med familien hver søndag? Skrive ferdig masteroppgaven innen tre år? Uansett hva som er målet ditt må det være av en slik verdi for nettopp DEG at det føles verdt det når du har nådd det. Størrelsen har noe å si (høh høh)
Det bør være et mål av en viss størrelse, slik at du faktisk har noe å strekke deg etter. Et delmål en fredag kan selvsagt være en sjokolade til lunch dersom du når dagsmålet ditt, men dersom sjokoladen er selve målet er det noe litt tynt over det. Kjør på litt, det er lov å drømme! La oss få en ting på det rene først: Det er forskjell på syting og fakta. Syting: "Åååh, stakkars meg, jeg er så trøtt. Jeg har sovet så lite, den j****a ungen holdt meg våken i halve natt. Minst." Fakta: "Jeg har sovet lite i natt, fordi minstemann var en del våken." Sånn er det. Så mye som den ungen ligner på meg er det vanskelig å nekte for farskapet, så jeg har åpenbart vært med å bringe herligheten til verden. Da er det bare å ta ansvar, og - i størst mulig grad - ta det med et smil. Som jeg skrev for et par dager siden har man ulike valg i slike tilfeller, og i dag var en slik dag. Etter to jobbedager er det om onsdagen min tur til å være hjemme med nurket, og egentlig hadde jeg gledet meg. Planen var å koke kaffe, smøre niste, fylle vann på flasken, måke junior i bæremeisen og ta en god fjelltur. For det første; når man våkner første gang 0355, er det lett å tenke "fåkk den planen, altså." For det andre; når det er minus 7 grader er det igjen lett å tenke "fåkk den planen, altså." Med fire timers søvn på ræva er det derfor lett å velge Luke 1 - kaffe, TV og venting på at Lillemor skal ta formiddagsluren sin. Men; inspirert av meg selv (wow!) tenkte jeg heller "ikke faen!". Vi skal ut. Jentungen har arvet så inni granskauen med ullklær at det skal godt gjøres å bli kald. Tre lag med ull, sokker, ullsokker og varmesokker, votter, hals, ullhette og varmekjeledress gjør susen. Vi toppet det med snurpelue som bare slapp frem øynene, snuten og øverste del av smokken. Michelinprinsessen ble stappet i bæremeisen, og så gikk vi.
Og her er det bare å hive i erfaringsbanken - man angrer ikke. Det var fortsatt minus syv grader, men luften - den klare, kalde vinterluften! - lyden - eller, snarere mangelen på lyd - og følelsen av å være i bevegelse kjennes temmelig mye bedre enn det ville gjort etter en hel kanne kaffe og to timer på sofaen. Vi fant noen stier vi aldri har gått før, og lærte litt av det. Turen varte en drøy time, og ved hjemkomst var småen så trøtt - selv om hun hadde sittet i ro hele turen, mens jeg gjorde jobben - at det bare var å finne frem vogn og starte på nevnte formiddagslur. Så lenge hun er godt påkledd, er det ikke noe problem å sove ut. Nå har temperaturen uansett steget til "kun" minus 2 grader, som gjør det lettere for et nervøst pappasinn å la henne ligge der ute og purke. Mens jeg koser meg litt inne med nytrukket kaffe. Vel fortjent. |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|