Smil! Gi og du skal få - 10 tips til en bedre hverdag

“Hei! Så kjekt å se deg!”
“Ha en fin dag!”

​Ikke sant dette er kjekke ting å få slengt i fleisen?
“Hoi! Det var kjekt å se meg!” tenker du gjerne. “Så fint!”

Forrige innlegg handlet om innstilling, og forhåpentligvis går du nå inn i alt med en positiv holdning.
Hvis ikke er det bare å fortsette å trene.
Dagens innlegg kan kanskje være til hjelp, for det er en veldig hands-on tilnærming til hverdagsglede.
Det handler nemlig om å spre glede, reinspikka fryd og gammen!
Smil til folk du møter, si fine ting, legg deg i selen for å glede andre.
Tenk etter hvilken effekt det har når folk smiler til deg. Du blir glad, og det samme skjer når du smiler til noen. For hver person du smiler til, sprer du litt glede. I seg selv er det en belønning, men det skjer også noe med deg når du smiler.
Det er mye mer avslappende å smile, for du bruker langt færre muskler da enn når du er sur.
Smiling reduserer stress, det senker simpelthen hjerterytmen din.
Ofte får vi høre at vi mennesker er enklere enn vi liker å tro. (Vi menn får i alle høre det.)
Vi er såpass enkle at vi kan lure oss selv. Tro det eller ei, du kan faktisk lure deg selv til å bli i bedre humør ved å smile. Kult, hæh?
Smiling gjør deg mer kreativ og produktiv. Ingen bombe nødvendigvis, men tenk for en kul effekt.
Du blir langt mer omgjengelig av å smile, og et smil er faktisk veldig smittende.
Her er det mange grunner for å være glad.
Og for hvert smil du gir øker sjansen for at du får et tilbake - og de smilene du får tilbake gjør DEG gladere, så det kan liksom ikke slå feil. En oppadgående spiral, rett og slett.
Og ikke vær redd for å si fine ting til folk. Det verste som kan hende er at de blir glade for det.
Det er ikke farlig. 
Man er ikke homo fordi om man komplimenterer fargen på den nye jakken til en kompis. (Nå er det heller ikke farlig å være homo, men du skjønner poenget.)
Det er selvsagt fiffig å bruke et visst nivå av sosial intelligens. 
“Hei, så fin rumpe du har fått!” kan selvsagt fungere, men det gjelder å kjenne sin begrensning.
For en tid tilbake var jeg i kulissene på et foredrag som ble holdt av en relativt kjent fyr (Jeg skal ikke nevne navn, men han er homo og driver med blomster).
Vedkommende forherliget sin strenge oppvekst på 50-tallet og latterliggjorde dagens foreldre som skrøt av ungene for alt mulig.
“Bare de tegner en strek skal vi kalle dem verdensmester, selv om de er tolv år gamle!” hvinte han fra scenen.
Et vittig utsagn satt på spissen, for all del, men poenget var at ungene måtte jekkes ned.
Som jeg skrev i mitt forrige innlegg - for noe vrøvl!
Selvsagt skal vi skryte av ungene, selvsagt skal de få oppbyggende komplimenter, selvsagt skal vi vise dem at vi er stolte av dem.
Og like selvsagt skal vi skryte av hverandre, gi hverandre positive tilbakemeldinger.
Folk skal lykkes PÅ GRUNN AV at de blir trodd på, ikke PÅ TROSS AV at de blir mistrodd.
SMIL! SI FINE TING!
Hva kan gå galt da? :)