Man går liksom der og surrer. Leiter litt etter noe eller funderer på hvordan ting er eller burde ha vært. For min del ender det ofte opp med et kraftig, og velfortjent, klask i pannen.
 Ja, for det er jo så fuckings lett, når du har vært våken halve natten med en gladlaks på femten måneder som tenker at det er perfekt å leke litt fra 01.30 til 04.30.  I denne fortellingen er jeg bare en bisitter, men det skal i høyeste grad bli en historie jeg skal bruke for å briefe til barnebarna.  Det føles som et stort ansvar å være blogger. Tidligere var jeg en helt vanlig person som luftet tanker rundt middagsbordet eller i godt lag, men nå er jeg en blogger. |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
April 2016
Kategorier
Alle
|
RSS-feed
