Opp og hoppe, lett på tå!

Ja, for det er jo så fuckings lett, når du har vært våken halve natten med en gladlaks på femten måneder som tenker at det er perfekt å leke litt fra 01.30 til 04.30.

Det vil si, selve lekingen foregikk fra 01.30 til ca 02.45, altså bare snaue halvannen time. Da var frøkna trøtt og ville legge seg igjen, så da bar det til sengs. Smokk, teppe, litt lav sovemusikk på CD-spilleren ved siden av sengen, øynene gled igjen og prinsessen var i drømmeland.
Men det var ikke far.
Det tar litt tid å lande igjen, og siste gang jeg så på klokken var altså 04.30.
Nå er det ikke uvanlig å sove lite og dermed være trøtt som en strømpe, men det får lett konsekvenser.
I dette tilfellet stod stjernene slik på himmelen at mor var borte og det følgelig var mitt lodd å stå tidlig opp og få storebrødrene på skolen, noen få, søvnfattige timer senere.
Med altfor lite søvn og mange ting som skal på plass i løpet av en liten time blir det lett høy temperatur. Uten at man vil det. Ingen har lyst til å stå der, med fråden rundt kjeften og skjelle og smelle, men det blir lett litt sånn, og da blir starten på dagen ganske dum for alle.
Som vi vet, frokost er det viktigste måltidet og alt det der, og starten på dagen er tilsvarende viktig for sinn og sjel.
Det er ganske kjipt for en liten gutt å traske i motvind og lett regn på skoleveien, etter å ha blitt kjeftet huden full av en sur far. Slik kan vi ikke ha det.

---

Anyway, der lå jeg klokken 0430, og tenkte faktisk det. “Slik kan vi ikke ha det,” tenkte jeg, mens lunten formelig freste i bakhodet og ble kortere og kortere for hvert sekund som gikk.
Jeg tok grep, som den voksne, ansvarlige, barnekjære faren jeg er. Snudde meg i sengen, grep mobilen og satte vekkerklokken på, ti minutter før den planlagte tiden.
Ideen var å være i forkant, ta tyren ved hornene, gripe dagen og gønne på med et smil.
Tror du det føltes godt når alarmen gikk? Nei, fy f**n.
Jeg formelig gled ut av sengen, klasket i gulvet, sjanglet ut på badet og fikk kaldt vann i fleisen.
Men jeg husket planen. Være i forkant.
Huset var dørgende stille, og i løpet av ti minutter hadde jeg gjort ferdig matboksene, stappet dem i de respektive ranslene, gjort klar frokosten og funnet frem dagens outfit til begge to. Joggebukse og hettegenser, gutter er enkle sånn.
Så da klokken var syv, ledet jeg på klokken.
Banket på døren, ønsket god morgen og informerte om videre saksgang.
Så gikk jeg ned igjen og brygget en solid kanne med kaffe. Halvveis ned i den første koppen kom de dinglende, med halvannet minutts mellomrom og håret til værs, ferdig påkledde og gikk løs på frokosten.
Der satt vi, i relativ stillhet, og hygget oss litt sammen. Småpratet og hadde litt ekstra tid.
Det endte faktisk opp med at de, med det gode humøret i behold, forlot heimen gode fem minutter før skjema. Godt kledde, refleksvest og med regntrekk på ranselen stod de i porten og vinket.
Alle tre hadde fått en fin start på dagen.
Det er ikke hver dag det er slik, selvsagt, men det gjelder å ha fokus på de kjekke tingene.
Ti minutter, det skal ikke mer til enn det!