For nøyaktig ti år siden satt jeg der, med en nyfødt halvmeter i armene.
Godt inntullet i de lyseblå sykehusteppene lå han der og kikket opp på meg med de mørkeste øynene jeg har sett. Man går liksom der og surrer. Leiter litt etter noe eller funderer på hvordan ting er eller burde ha vært. For min del ender det ofte opp med et kraftig, og velfortjent, klask i pannen.
Ja, for det er jo så fuckings lett, når du har vært våken halve natten med en gladlaks på femten måneder som tenker at det er perfekt å leke litt fra 01.30 til 04.30.
Det var så lett å velge navn på bloggen når jeg satt der og skulle sette i gang. Jeg er opptatt av og jobber til og med med kultur. I tillegg er jeg pappa til tre flotte barn, dermed var det gjort.
Jeg vet at det er et stykke evolusjon igjen til vi har tre armer, derfor må jeg rette meg direkte til kilden for problemet. Eller, utfordringen, som det heter. Vi har jo ikke problemer, bare utfordringer.
Alle de tingene du skulle ha gjort, burde ha gjort, kunne ha gjort - hadde det ikke vært for at egen bedaglighet står i veien. Kjenner følelsen, hæh?
Det striregner? Litt for tidlig på dagen? Litt for seint på dagen? Altfor kaldt? Kanskje til og med altfor varmt? Man lar nok temmelig mange gylne stunder utendørs gå fra seg ved å ta de enkle løsningene, og jeg skal være den første til å rekke hånden i været. Men så kommer løsningen, rekende på en fjøl, rett foran trynet på oss! Som liten gutt drømte jeg ofte om store ting. Det er en av de tingene barn gjør, og vi har alle vært der. Fra de første ideene om å bli brannmann, statsminister, konge eller oppfinner som skal revolusjonere verden, til de større, litt mer kosmiske linjene som trekkes når vi begynner å forstå at verden er så stor at den nesten ikke går an å forstå. Jeg husker den gode følelsen, der jeg trasket hjem etter skolen eller på vei fra trening. Så på stjernene og fantaserte om min plass i det hele. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva skal jeg bli? Hvilke merker skal jeg sette etter meg? De lange kveldene uten å få sove, med mentale filmer som snurret i taket over sengen på gutterommet. Nå, mange år senere, er jeg blitt pappaen til tre barn, som alle flittig benytter seg av evnen til å drømme. De drømmer seg vekk fra hverdagen, drømmer seg inn i kompliserte fantasier og vi kan formelig se lerretet som glir ned foran øynene deres. Det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene for at vi er så heldige at vi får høre litt om hva som foregår der inne. Evnen til å drømme er noe av det viktigste vi har, og den skal jeg gjøre mitt beste for at min barn tar vare på. Rent praktisk passer det ikke alltid, riktignok. Når klokken går, skolen venter og far svetter på ryggen i reinspikka frustrasjon passer det ikke like godt med drømming. Men det skal være lov, likevel. Om de kommer fem minutter for seint på skolen, glemmer seg på veien hjem, forsvinner litt over middagstallerken eller leksebøkene - ikke noe problem. Evnen til å drømme er det som skaper store mennesker, og da har ingen av oss rett til å frarøve dem den. Verden er full nok av begrensninger, og de trenger evnen til å se storhet. Da skal de få lov til å være mine brannmenn, konger og dronninger. Da skal de få være på andre planeter og skape ting som ikke trenger å forholde seg til lover, regler og konvensjoner. De skal få være mine superhelter så mye de bare vil. Mine drømmere. La oss få en ting på det rene først: Det er forskjell på syting og fakta. Syting: "Åååh, stakkars meg, jeg er så trøtt. Jeg har sovet så lite, den j****a ungen holdt meg våken i halve natt. Minst." Fakta: "Jeg har sovet lite i natt, fordi minstemann var en del våken." Sånn er det. Så mye som den ungen ligner på meg er det vanskelig å nekte for farskapet, så jeg har åpenbart vært med å bringe herligheten til verden. Da er det bare å ta ansvar, og - i størst mulig grad - ta det med et smil. Som jeg skrev for et par dager siden har man ulike valg i slike tilfeller, og i dag var en slik dag. Etter to jobbedager er det om onsdagen min tur til å være hjemme med nurket, og egentlig hadde jeg gledet meg. Planen var å koke kaffe, smøre niste, fylle vann på flasken, måke junior i bæremeisen og ta en god fjelltur. For det første; når man våkner første gang 0355, er det lett å tenke "fåkk den planen, altså." For det andre; når det er minus 7 grader er det igjen lett å tenke "fåkk den planen, altså." Med fire timers søvn på ræva er det derfor lett å velge Luke 1 - kaffe, TV og venting på at Lillemor skal ta formiddagsluren sin. Men; inspirert av meg selv (wow!) tenkte jeg heller "ikke faen!". Vi skal ut. Jentungen har arvet så inni granskauen med ullklær at det skal godt gjøres å bli kald. Tre lag med ull, sokker, ullsokker og varmesokker, votter, hals, ullhette og varmekjeledress gjør susen. Vi toppet det med snurpelue som bare slapp frem øynene, snuten og øverste del av smokken. Michelinprinsessen ble stappet i bæremeisen, og så gikk vi.
Og her er det bare å hive i erfaringsbanken - man angrer ikke. Det var fortsatt minus syv grader, men luften - den klare, kalde vinterluften! - lyden - eller, snarere mangelen på lyd - og følelsen av å være i bevegelse kjennes temmelig mye bedre enn det ville gjort etter en hel kanne kaffe og to timer på sofaen. Vi fant noen stier vi aldri har gått før, og lærte litt av det. Turen varte en drøy time, og ved hjemkomst var småen så trøtt - selv om hun hadde sittet i ro hele turen, mens jeg gjorde jobben - at det bare var å finne frem vogn og starte på nevnte formiddagslur. Så lenge hun er godt påkledd, er det ikke noe problem å sove ut. Nå har temperaturen uansett steget til "kun" minus 2 grader, som gjør det lettere for et nervøst pappasinn å la henne ligge der ute og purke. Mens jeg koser meg litt inne med nytrukket kaffe. Vel fortjent. I det nye året har jeg satt meg fore å gjøre mitt beste. Det kan virke tannløst og altfor rundt til å ha noen funksjon, jeg ser den, men jeg mener at det er en sunn og god tanke som bør gjennomsyre alt man gjør. Det er likevel ikke alltid så lett, huh? Med en liten prinsesse som våkner midt på natten og vil være våken noen timer blir man lett litt segen i kroppen. (Spesielt når man har hygget seg med tre hjemmelagde øl kvelden i forveien). Joda, vi er to som deler på å drifte huset, men i dag er ho mor på jobb, så da blir familiebedriften mitt ansvar. Anyway, lørdag morgen står man ved et veikryss. Med den nevnte segenheten i kroppen er det fristende å ta på seg den største hettegenseren man finner i skapet, brygge en stor kanne med kaffe og la ungene gjøre nøyaktig hva de vil (som med stor sannsynlighet blir timesvis med iPad, barne-TV og spising av chips og julekakerester). Minste motstands vei, som senere på ettermiddagen treffer en i bakhodet med full kraft. Sure, sultne og bleike unger med røde ringer rundt øynene som krangler for hver minste ting. Nei takk, jeg velger luke nummer 2, den varianten som føles langt bedre etterpå, og som egentlig bare innebærer litt mer arbeid. Av med TV´en, klappe i hendene og få ungene ut av sine respektive TV-transer, gjøre pådekningen til en lek og la dem (til en viss grad) få velge hva de skal ha til frokost. Trikset er å ha noen alternativer klare som de får velge mellom, da unngår man lettere nevnte chips og kaker eller Nugatti med skje rett fra boksen. Sjansen for at de velger knekkebrød eller til og med frukt er dermed til stede. Under måltidet får de bestemme seg for hvilken kompis de vil gå på besøk til etterpå, og vi avtaler tidspunkt for avgang. Ved oppspist frokost kan en Ninjago-episode være på sin plass som premie, og deretter bærer det ut i frisk luft for å leke i noen timer. For vår del er trikset å la dem bestemme selv, heller enn å trø ting nedover de relativt små hodene deres. For min egen del ville det være lettest å velge nevnte kaffe som frokost, og heller se det an litt utover dagen. Kanskje jeg blir mer sulten etter hvert. Dette vil uunngåelig også føre til det samme som for ungene; senere på dagen blir jeg sur, gretten, sliten og sur i magen. Igjen; jeg velger heller luke nummer 2. Opp med kjøleskapet, frukt og grønt ut på disken og frem med juicemaskinen. Juicing er en glimrende metode for å få i seg haugevis med gode næringsstoffer. Frokosten består dermed av to grønne epler, to kiwi, en selleristang, en bit ingefær og litt lime. Grønt er sunt, året rundt. Friskt og godt, smakfullt og næringsrikt. Og så føles det godt, sånn mentalt sett. I samme slengen lager jeg lunchen, som består av to appelsiner, to røde epler, paprika, banan og havregryn. De to siste både for smaken og fyldighetens skyld. Da blir det litt mer mat i det. For å sette en ekstra spiss på sakene slenger jeg oppi to heftige chilier, kjøpt på den lokale Asia Mat. Knallsterkt og bra for forbrenningen. Banan, kiwi og havregryn gjør seg dårlig i juicemaskinen, så de blander jeg inn ved hjelp av blenderen. Lager juicen først, heller den over i blenderen og lar den surre i et lite minutt. Igjen; smakfullt og næringsrikt. Så er frokosten er inntatt, gutta ute av huset og det gjenstår bare å få seg joggebukse, ta varmedressen på lillemor og legge ut på en frisk og god lørdagstur i det kalde, fine været. Og nå føler jeg at jeg har gjort så godt jeg har kunnet! For ordens skyld; jeg har drukket kaffe, også. |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|