When I was a boy I had a dream

Som liten gutt drømte jeg ofte om store ting. Det er en av de tingene barn gjør, og vi har alle vært der. Fra de første ideene om å bli brannmann, statsminister, konge eller oppfinner som skal revolusjonere verden, til de større, litt mer kosmiske linjene som trekkes når vi begynner å forstå at verden er så stor at den nesten ikke går an å forstå.
Jeg husker den gode følelsen, der jeg trasket hjem etter skolen eller på vei fra trening. Så på stjernene og fantaserte om min plass i det hele. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva skal jeg bli?
​Hvilke merker skal jeg sette etter meg?
De lange kveldene uten å få sove, med mentale filmer som snurret i taket over sengen på gutterommet.
Nå, mange år senere, er jeg blitt pappaen til tre barn, som alle flittig benytter seg av evnen til å drømme. De drømmer seg vekk fra hverdagen, drømmer seg inn i kompliserte fantasier og vi kan formelig se lerretet som glir ned foran øynene deres. Det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene for at vi er så heldige at vi får høre litt om hva som foregår der inne.
Evnen til å drømme er noe av det viktigste vi har, og den skal jeg gjøre mitt beste for at min barn tar vare på.
Rent praktisk passer det ikke alltid, riktignok. Når klokken går, skolen venter og far svetter på ryggen i reinspikka frustrasjon passer det ikke like godt med drømming.
Men det skal være lov, likevel. Om de kommer fem minutter for seint på skolen, glemmer seg på veien hjem, forsvinner litt over middagstallerken eller leksebøkene - ikke noe problem.
Evnen til å drømme er det som skaper store mennesker, og da har ingen av oss rett til å frarøve dem den. Verden er full nok av begrensninger, og de trenger evnen til å se storhet.
Da skal de få lov til å være mine brannmenn, konger og dronninger. Da skal de få være på andre planeter og skape ting som ikke trenger å forholde seg til lover, regler og konvensjoner.
De skal få være mine superhelter så mye de bare vil.
Mine drømmere.