For nøyaktig ti år siden satt jeg der, med en nyfødt halvmeter i armene.
Godt inntullet i de lyseblå sykehusteppene lå han der og kikket opp på meg med de mørkeste øynene jeg har sett. Ja, for det er jo så fuckings lett, når du har vært våken halve natten med en gladlaks på femten måneder som tenker at det er perfekt å leke litt fra 01.30 til 04.30.
I denne fortellingen er jeg bare en bisitter, men det skal i høyeste grad bli en historie jeg skal bruke for å briefe til barnebarna.
Det var så lett å velge navn på bloggen når jeg satt der og skulle sette i gang. Jeg er opptatt av og jobber til og med med kultur. I tillegg er jeg pappa til tre flotte barn, dermed var det gjort.
“Hei! Så kjekt å se deg!”
“Ha en fin dag!” Ikke sant dette er kjekke ting å få slengt i fleisen? “Hoi! Det var kjekt å se meg!” tenker du gjerne. “Så fint!” For litt siden blogget jeg litt om evnen til å drømme, både som liten og som stor.
Enten man drømmer om universets storhet, om å bli statsminister eller bare sniker seg unna en liten stund for å gå på kafe og drømme litt over en kaffe - evnen til å drømme er essensiell. Som jeg har skrevet før, er jeg en stor tilhenger av å drømme. Det er noe av det viktigste man gjør når man er liten, men så er sjansen så altfor stor for at man slutter med det etter hvert som årene går. Hvorfor er det sånn? Blir vi for opptatt med andre ting? Glemmer vi det? Tar livet i seg selv altfor mye plass? Misforstå meg rett, jeg er fullt klar over at vi til daglig er omgitt av ting som må på plass og gå rundt. Vi kan ikke bare gå rundt og røre hele dagen, heller. Bare av og til. Litt dagdrømming skader ikke, faktisk. Bare prøv. Slå av lyden på telefonen, ta med deg en kopp kaffe, finn en stille krok og bare sitt der. Legg gjerne beina høyt, se ut i luften og prøv å ikke tenke på noe. Funker det? Ikke? Prøv igjen. En gang, mange ganger. Bare sitt i ro og hold kjeft en stund. Som kreativ sjel har jeg stor nytte av det. De som jobber med kreative ting vet at det ikke nytter å presse frem de gode ideene. Trikset da er ofte å gjøre noe helt annet. Gå en tur. Brenn et bål. Rydd litt, bare skift fokus. Da kommer, artig nok, ofte de gode ideene. Og gode ideer er essensen, mener i alle fall jeg. Hva skulle vi gjort uten de gode ideene? Hvor hadde vi vært uten de som tør å tenke utenfor boksen? De som for hver gang de møter et “nei, slik kan du ikke gjøre det!” tenker “heh, det skal vi nå se på, du!” Tenk om alle skulle sagt at ting ikke gikk an? Tenk om alle skulle sett begrensningene i stedet for mulighetene? Det er drømmene som skaper virkeligheten vi omgir oss med - sett deg ned med en kopp kaffe og tenk på det, du! :) “F**n, der var DEN dagen ødelagt!”
Du letter på gardinen om morgenen, ser at det regner ute og går sporenstreks ned på kne, strekker armene mot taket og utbryter hulkende “Neeeei! NEEEEEEEI!” Gjerne ikke så drastisk, men du lar deg ganske ofte vippe av pinnen av slike ting, eller? Kniven går i gulvet når du smører nistepakken, treffer deg på foten og griser smør ut over gulvet? Det er litt kaldere ute enn du hadde tenkt deg? Kanskje er det til og med varmere enn du hadde tenkt deg? Har noen tatt favorittsetet ditt på bussen? Kjører sinken foran deg litt senere enn du kunne tenkt deg å gjøre? Det hender haugevis med ting hver eneste dag som vi kan velge å ta negativ stilling til. Svært ofte er det ting utført av andre vi velger å irritere oss over. “Hadde det ikke vært for at den og den gjorde sånn og sånn…..” Alle andre er jo idioter. Det artige er at det ikke går ut over den som er kimen til vår irritasjon, det går bare ut over oss selv. Vår egen dag blir faktisk ødelagt! Og ikke bare det, du forsøpler faktisk dagen til dem rundt deg, også. Hva tror du skjer med omgivelsene dine dersom det renner svart bek ut av kjeften din hver gang du løsner på kjevemuskulaturen? La meg fortelle deg en hemmelighet - du er ikke akkurat den kjekkeste å være med. Enkelt sagt så finnes det to typer problemer; de man kan gjøre noe med, og de man ikke kan gjøre noe med. Hvis du støter på et problem du ikke kan gjøre noe med, hvorfor skal du da erte deg selv opp, dra på deg høyere blodtrykk og ikke minst - ødelegge din egen dag? Støter du på den andre typen problem er det enklere - gjør noe med det. En annen ting som er lett å ty til, er en slags selvoppfyllende negativ innstilling når man går og venter på noe. Kanskje har man lagt inn bud på et hus eller venter på resultatet fra et jobbintervju. “Jeg velger å tro det verste, da blir jeg i alle fall ikke skuffet,” er det en del som sier. Ikke for å være negativ, men makan til piss! Tenk hvor mye som ikke blir noe av fordi man går rundt med en grunnleggende pessimistisk holdning. “Nei, jeg tror det ikke før jeg får se det,” er en annen. Det er fristende å kontakte myndighetene i et forsøk på å få erklært slike uttrykk døde og maktesløse, gjerne også ulovlige. En ting er selve uttrykket, som gir inntrykk av en langt fremskreden “stakkars-meg-med-luen-i-hånden-som-sikkert-ikke-oppnår-noe”-holdning. En annen ting er den mer langsiktige mentale effekten det har å gå rundt og tenke slik. Hva skjer med deg dersom du går rundt og ikke har tro på noe? Hvor langt kommer du da? Prøv litt da, vel! Bruk en uke på å være positiv til alt som skjer rundt deg. Si “dette blir en fin dag!” Om du ikke sier det, så tenk det - og men det! Slutt å vær irritert over ting, finn heller noe positivt med det. Gled deg til ting! Finn det positive i å sitte en annen plass på bussen. Rett deg i ryggen og se for deg hvilken fin opplevelse både denne og morgendagen blir. Prøv det i en uke! Jeg utfordrer deg :) Les også: Hva er din gulrot? 10 tips til en bedre hverdag Planlegg dagen - 10 tips til en bedre hverdag Vær ryddig - 10 tips til en bedre hverdag Denne vitsen har du garantert hørt; “Hvis et rotete skrivebord tyder på et rotete hode, hva kan man da si om et helt tomt skrivebord?” En artig vits, som frembringer smil i munnviken, kneggende latter og bred enighet om at der fikk rydde-naziene seg et realt skudd for baugen. For all del; hvis du klarer å jobbe i et miljø der hybelkaninene truer med statskupp og bøker, blader og papirer balanserer i meterhøye bunker både på skrivebordet, de (tidligere) ledige stolene og gulvet - ære være deg for det, men jeg tror ikke det funker for de alle fleste av oss. Argumenter for å ha det rotete kan være at man har god kontroll og uansett vet hvor tingene er (noe som ikke stemmer) eller at det kommuniserer at man er kreativ, at smartheten sitter i hodet og ikke i skrivebordet. Undersøkelser viser at uryddighet i det store og hele fører til ineffektivitet. Har du fulgt tipsene for mine to første innlegg, har du satt deg de overordnede målene og du har begynt å planlegge dagene. Hvis du da tryner inn på kontoret eller arbeidsrommet, snubler i en bunke gamle aviser, slenger sekken fra deg på en stol og ser det øvrige innholdet svaie faretruende før du dumper ned i stolen, dytter til tastaturet som igjen dytter til en skriveblokk som igjen dytter til to halvfulle pappkrus (som kanskje eller kanskje ikke velter),vrenger av deg jakken og slenger den på gulvet - denne setningen har nå blitt så lang at du gjerne holder pusten? - da sparker det kjapt og effektivt bein under målsetningen om å bli litt mer organisert. For min del har dette i alle fall en direkte sammenheng. Dagen min funker; 1) med ryddige omgivelser - bra 2) med rotete omgivelser - dårlig Enkelt. Dette gjelder både på jobb og på hjemmebane. ![]() Kanskje høres det tullete og banalt ut, men jeg prøver å gjøre det til en lek. I noen minutter later jeg som om jeg er ansatt for å rydde. Da snakker jeg gjerne litt med meg selv, kommenterer hvis ting ligger slengt rundtom, kjefter litt og sørger for å gjenopprette ro og orden. Seansen avsluttes med et par kjappe pump fra flasken med Jif, og en kort plystrelåt (overraskende ofte en Herb Alpert-hit, faktisk) mens jeg tørker av. Dette lille rollespillet gjør selve opprydningen lettere, og både jeg og Ryddemannen blir glade og lette til sinns. Han får lov til å gjøre jobben sin, og jeg får det rent og ryddig rundt meg. Indre fred Her har det med fokus å gjøre, at du ikke har for mange ting i det fysiske eller mentale synsfeltet, noe som gjør det lettere å konsentrere seg og fokusere på de oppgavene som skal utføres. Dette fører til at man er raskere og mer effektiv og kan bruke den oppsparte tiden på noe fint - som en belønning. En halvtime ekstra med ungene, bedre tid til å lage en god middag, tid til en løpetur - eller hva du selv velger. Det har og med energi og litt feng shui å gjøre. Rotete omgivelser virker tyngende, både fysisk og psykisk. Det handler heller ikke om å ha det helt tomt, man trenger noen ting praktisk sett, og andre ting for å skape atmosfære. Bilder av familien, en radio, datamaskin og andre ting som gir godfølelsen uten å være rot. Velg selv. Det tar ikke særlig lang tid bare prøv, du får gjort mye rydding på fem minutter. I tillegg får du beveget deg litt etter å sittet og trøkket på den samme kontorstolen i timesvis! Les også: Hva er din gulrot? 10 tips til en bedre hverdag Planlegg dagen - 10 tips til en bedre hverdag Som liten gutt drømte jeg ofte om store ting. Det er en av de tingene barn gjør, og vi har alle vært der. Fra de første ideene om å bli brannmann, statsminister, konge eller oppfinner som skal revolusjonere verden, til de større, litt mer kosmiske linjene som trekkes når vi begynner å forstå at verden er så stor at den nesten ikke går an å forstå. Jeg husker den gode følelsen, der jeg trasket hjem etter skolen eller på vei fra trening. Så på stjernene og fantaserte om min plass i det hele. Hvem er jeg? Hvor skal jeg? Hva skal jeg bli? Hvilke merker skal jeg sette etter meg? De lange kveldene uten å få sove, med mentale filmer som snurret i taket over sengen på gutterommet. Nå, mange år senere, er jeg blitt pappaen til tre barn, som alle flittig benytter seg av evnen til å drømme. De drømmer seg vekk fra hverdagen, drømmer seg inn i kompliserte fantasier og vi kan formelig se lerretet som glir ned foran øynene deres. Det eneste vi kan gjøre er å krysse fingrene for at vi er så heldige at vi får høre litt om hva som foregår der inne. Evnen til å drømme er noe av det viktigste vi har, og den skal jeg gjøre mitt beste for at min barn tar vare på. Rent praktisk passer det ikke alltid, riktignok. Når klokken går, skolen venter og far svetter på ryggen i reinspikka frustrasjon passer det ikke like godt med drømming. Men det skal være lov, likevel. Om de kommer fem minutter for seint på skolen, glemmer seg på veien hjem, forsvinner litt over middagstallerken eller leksebøkene - ikke noe problem. Evnen til å drømme er det som skaper store mennesker, og da har ingen av oss rett til å frarøve dem den. Verden er full nok av begrensninger, og de trenger evnen til å se storhet. Da skal de få lov til å være mine brannmenn, konger og dronninger. Da skal de få være på andre planeter og skape ting som ikke trenger å forholde seg til lover, regler og konvensjoner. De skal få være mine superhelter så mye de bare vil. Mine drømmere. Forskjellen på en god og dårlig dag kan være stor, faktisk helt enorm! Siden jeg er min egen herre og alt det der kan jeg skrive under på at det lett kan koke litt vekk i kålen dersom man ikke gjør ting riktig fra begynnelsen av. En rolig morgen med kaffe og nyheter kan lett bli til en formiddag med mer kaffe og meningsløs trasking rundt på kontoret, og det hele kan ebbe ut i en ettermiddag med enda mer kaffe, flere nyheter og, eh, ingenting. Derfor har jeg bestemt meg for å gå litt mer i dybden for min egen del, og dersom noen kan dra nytte av det i tillegg, er det helt konge. Etter en del undersøkelser, tankevirksomhet og tilpasning til mine behov har jeg kommet frem til ti ulike punkter som jeg skal presentere. I dag går vi løs på nummer 1 - selve gulroten. Sett mål og lag målsetninger! Det er lett å sette seg mål som «bli rik», «bli økonomisk uavhengig», «kjøpe dyr Mercedes» og sånne ting, men det er jo bare pynten. Og uten kake blir det ingenting å legge pynten oppå, da blir alt bare liggende i en ubrukelig haug. Dersom målet f.eks. er ny Mercedes er det helt flott, men det må også materialiseres. Finn for eksempel ut hva Mercedesen koster og når du ønsker å ha råd til å kjøpe den. Dersom det er om fem år, har du 60 måneder å klare det på. Hvis Mercedesen koster en million, må du tjene inn seksten tusen kroner ekstra pr måned for å kunne kjøpe drømmebilen fem år frem i tid. (Hvis du ikke ønsker å bølle med lånte penger og sånt, selvsagt). Med tyve arbeidsdager i hver måned blir det drøye åtte hundre kroner ekstra hver dag som du må tjene inn for å se den blanke grillen på drømmebilen blinke der fremme i det fjerne. Må det være penger? Det er lett å tenke materielt når man setter seg mål, fordi penger og ting er en tydelig og målbar indikator på hvordan ting går. Men prøv gjerne å tenke litt immaterielt, også. Selv om det ofte koker ned til at du trenger penger til å dra på ferie med familien eller hva det enn er som er målet ditt, så handler det også om å være fornøyd med hver enkelt dag på jobben. Har du et inntjeningsmål i kroner og øre for dagen din? Har du et antall mennesker du skal ringe eller snakke med? Har du et visst antall dokumenter du må lese eller skrive selv før du kan være fornøyd? Har du en følelse du ønsker å oppnå som indikerer at du har vært flink nok? På hvilket tidspunkt kan du lene deg tilbake, legge hendene bak nakken (eller foldet over magen), kaste et blikk ut vinduet og tenke «i dag har jeg nådd målet mitt!»Du kan ikke kjøpe Mercedes eller betale etterutdanningen din på en dag, men hvis du er bevisst og gjør litt ekstra hver dag er du mye nærmere å komme dit enn hvis du tar hver dag som den kommer. Sett opp hovedmålet ditt, hvilke delmål du har på veien og knekk det ned i antall arbeidsdager frem til målet er nådd. Du kan til og med dele det inn i timesmål, og se hvor mye du må selge, lese, skrive eller ringe hver for å komme dit du ønsker! Skriv det ned! Målet kan være hva som helst, det er det bare du som definerer. Du trenger ikke skinnsofa, kanskje kan du si at «skai is the limit», hvis du synes det er fint for deg. Finn frem en papirlapp, en serviett eller noe annet som du kan skrive ned målsetningen din på. Det vi skriver ned ligger mye lenger fremme i bevisstheten vår, og det har dermed lettere for å bli en realitet. Vær realistisk! Ingenting er som følelsen av å skuffe seg selv, kanskje bekrefte for seg selv at dette ikke gikk. Da kan vi henge litt med hodet, ta et pledd over knærne og spise litt sjokolade. Det er lett å ha det kjipt, det er så lett å oppnå og så lett å gripe til. Bruk litt tid Sett mål som har en faktisk verdi for deg. Hvis det er den tidligere omtalte Mercedesen - flott! Cruise i Karibien? Helt konge. Ny tursekk, stormkjøkken og allværsantrekk til hele gjengen, slik at du kan gå tur med familien hver søndag? Skrive ferdig masteroppgaven innen tre år? Uansett hva som er målet ditt må det være av en slik verdi for nettopp DEG at det føles verdt det når du har nådd det. Størrelsen har noe å si (høh høh)
Det bør være et mål av en viss størrelse, slik at du faktisk har noe å strekke deg etter. Et delmål en fredag kan selvsagt være en sjokolade til lunch dersom du når dagsmålet ditt, men dersom sjokoladen er selve målet er det noe litt tynt over det. Kjør på litt, det er lov å drømme! ![]() Så er altså tiden her! Etter en liten måneds oppkjøring med lilla lys og duker, kakebaking, gavehandel og andre forberedelser har vi spist og gjennom både jul og nyttår og ramlet, mer eller mindre bevisste, inn i det nye året. Og nå skal ting endres på! Kanskje har du i løpet av julen gjentatte ganger forsøkt å holde tilbake et lite oppstøt, lent deg tilbake i stolen, tatt deg til den stinne magen, blåst opp kinnene og mentalt sjekket jakkelommer og vesker for syrenøytraliserende. Kanskje har du ristet på hodet og bestemt deg for å gjøre alt godt igjen etter nyttår. Melde deg inn på treningsstudio eller slutte å røyke. Behandle deg selv litt bedre. Kanskje har du til og med visualisert deg selv på sommerstranden, med sixpack eller litt kraftigere overarmer enn sugerørerne du stilte med i fjor. Det er bare seks måneder frem, mye kan gjøres på den tiden, har du gjerne tenkt. I alle fall er dette tiden for å gjøre de drastiske tingene. I følge Wikipedia er et nyttårsforsett «et uttrykt mål, en plan eller et ønske for det nye året. Det kan være å begynne med noe nytt, slutte å gjøre noe, kutte uvaner, etablere nye vaner, øke en ønsket aktivitet eller minske en uønsket, for å gi seg selv en høyere livskvalitet. Blant populære nyttårsforsett er å spise sunnere eller spise mindre, slanke seg, lese mer, studere hardere, drikke mindre, drikke mer, røyke mindre, slutte å røyke, kutte ut godterier, trene hardere, se mindre TV, være god mot medmennesker, jobbe mer, jobbe mindre, spare mer eller bli en mer bevisst forbruker.» Da jeg søkte på Wiki for å finne denne infoen kom jeg på mitt eget nyttårsforsett fra den gang jeg var ti år og hadde fått leksikon til jul. Lenge før internett, altså. Målsetningen den gangen var å lære et nytt ord hver eneste dag det kommende året. Altså, 365 nye og spennende ord for en 10-åring. Forsettet varte kanskje en håndfull dager, slik de fleste forsetter gjør, og det eneste ordet jeg kan huske er «halofyt.» En halofyt er en plante som lever i sjøkanten eller i veldig saltholdig jord. Det sitter ennå, men det er også det eneste. Som med leksikonforsettet varer de fleste nyttårsforsetter bare en kort stund. Piffet går ut av oss, vi begynner å røyke igjen og forblir støttemedlemmer på helsestudio. Et nytt nettsøk viser at de vanligste nyttårsforsettene er av det drøyere slaget, og som krever ganske mye av oss: Begynne å trene, gå ned i vekt, slutte å røyke, bli flinkere med penger, bli mer romantisk, bli lykkeligere - for å nevne noen. Det er vel ikke så rart at det som oftest går til dunders? Det tar cirka 30 dager å skape en god vane, enten du skal begynne å trene eller bli flinkere til å rydde hjemme. Når det gjennomsnittlige nyttårsforsettet forsvinner like kjapt som kakerestene til nyttårshopprennet sier det seg selv at man lett blir både skuffet på egne vegne og mister troen på ens egen evne til gjennomføring og endring. Richard Wiseman er professor i psykologi ved Hertfordshire University. Han har gitt følgende råd som er gjengitt i britiske National Health Service: • Konsentrer deg om kun ett forsett. Ønsker du å forbedre helsa, velg kun et aspekt ved den - det øker sjanen for å lykkes. • Planlegg forsettet på forhånd. Dermed får du til til å tenke over målet ditt og hvordan du skal nå det. • Ikke repeter fjorårets nyttårsforsett. Om du gjør det, bør du finne andre metoder for å nå målet. • Gjør forsettet så konkret som mulig, og skriv det ned. • Planlegg også en belønning. Dette kan gi deg noe å fokusere på underveis. Det er mange år siden jeg flesket til med drøye forsetter, men i år har jeg bestemt meg for en ting: Gjøre så godt jeg kan. Ingen, hverken jeg eller andre kan forlange mer. Det spennende blir å definere hva som er godt nok. Er det en avkrysningsliste, en følelse av trøtthet i kroppen eller en mental tilfredshet? Hva er ditt nyttårsforsett? ![]() I det nye året har jeg satt meg fore å gjøre mitt beste. Det kan virke tannløst og altfor rundt til å ha noen funksjon, jeg ser den, men jeg mener at det er en sunn og god tanke som bør gjennomsyre alt man gjør. Det er likevel ikke alltid så lett, huh? Med en liten prinsesse som våkner midt på natten og vil være våken noen timer blir man lett litt segen i kroppen. (Spesielt når man har hygget seg med tre hjemmelagde øl kvelden i forveien). Joda, vi er to som deler på å drifte huset, men i dag er ho mor på jobb, så da blir familiebedriften mitt ansvar. Anyway, lørdag morgen står man ved et veikryss. Med den nevnte segenheten i kroppen er det fristende å ta på seg den største hettegenseren man finner i skapet, brygge en stor kanne med kaffe og la ungene gjøre nøyaktig hva de vil (som med stor sannsynlighet blir timesvis med iPad, barne-TV og spising av chips og julekakerester). Minste motstands vei, som senere på ettermiddagen treffer en i bakhodet med full kraft. Sure, sultne og bleike unger med røde ringer rundt øynene som krangler for hver minste ting. Nei takk, jeg velger luke nummer 2, den varianten som føles langt bedre etterpå, og som egentlig bare innebærer litt mer arbeid. Av med TV´en, klappe i hendene og få ungene ut av sine respektive TV-transer, gjøre pådekningen til en lek og la dem (til en viss grad) få velge hva de skal ha til frokost. Trikset er å ha noen alternativer klare som de får velge mellom, da unngår man lettere nevnte chips og kaker eller Nugatti med skje rett fra boksen. Sjansen for at de velger knekkebrød eller til og med frukt er dermed til stede. Under måltidet får de bestemme seg for hvilken kompis de vil gå på besøk til etterpå, og vi avtaler tidspunkt for avgang. Ved oppspist frokost kan en Ninjago-episode være på sin plass som premie, og deretter bærer det ut i frisk luft for å leke i noen timer. For vår del er trikset å la dem bestemme selv, heller enn å trø ting nedover de relativt små hodene deres. For min egen del ville det være lettest å velge nevnte kaffe som frokost, og heller se det an litt utover dagen. Kanskje jeg blir mer sulten etter hvert. Dette vil uunngåelig også føre til det samme som for ungene; senere på dagen blir jeg sur, gretten, sliten og sur i magen. Igjen; jeg velger heller luke nummer 2. Opp med kjøleskapet, frukt og grønt ut på disken og frem med juicemaskinen. Juicing er en glimrende metode for å få i seg haugevis med gode næringsstoffer. Frokosten består dermed av to grønne epler, to kiwi, en selleristang, en bit ingefær og litt lime. Grønt er sunt, året rundt. Friskt og godt, smakfullt og næringsrikt. Og så føles det godt, sånn mentalt sett. I samme slengen lager jeg lunchen, som består av to appelsiner, to røde epler, paprika, banan og havregryn. De to siste både for smaken og fyldighetens skyld. Da blir det litt mer mat i det. For å sette en ekstra spiss på sakene slenger jeg oppi to heftige chilier, kjøpt på den lokale Asia Mat. Knallsterkt og bra for forbrenningen. Banan, kiwi og havregryn gjør seg dårlig i juicemaskinen, så de blander jeg inn ved hjelp av blenderen. Lager juicen først, heller den over i blenderen og lar den surre i et lite minutt. Igjen; smakfullt og næringsrikt. Så er frokosten er inntatt, gutta ute av huset og det gjenstår bare å få seg joggebukse, ta varmedressen på lillemor og legge ut på en frisk og god lørdagstur i det kalde, fine været. Og nå føler jeg at jeg har gjort så godt jeg har kunnet! For ordens skyld; jeg har drukket kaffe, også. Hvem vet vel hva slags pakk som flytter inn? Hverken det lokale lensmannskontoret eller ordføreren har vært ute med garantier. De nye naboene kan være fullstendig idiot, for alt vi vet. De kan være nåværende, forhenværende eller kommende kriminelle, også. Heretter skal dørene låses. Vi bor i et rolig og harmonisk nabolag på Vestlandet, og vil nødig ha inn noe pakk som kommer rekende fra Østlandet. Hva skal vel vi med deres kultur, motebilde og motbydelige dialekt? De nye naboene kan være usle og kjipe. Sparsommelige. Lite generøse. Eller enda verre, de kan være sløsere. Kanskje klager de over hvor dårlig de har det samtidig som de flotter seg med dyre jakker og smarttelefoner. Ser jeg en eneste handlepose fra noe annet enn billigbutikker er det rett på Facebook! Uten å spørre dem først! Hva om de har andre meninger enn oss eller vil male huset sitt i en ny farge, en som ikke passer med de andre husene? Det kan jo også være at de lager mat med sterk lukt, spiller høy musikk eller fører samtaler ute i hagen til almenn sjenanse. Det skal jeg ha meg frabedt. De nye naboene kan være intrigemakere eller forståsegpåere, fylliker, kone- og/eller mannebankere og ungene deres kan være skitne og ekle. Mannen i huset kan være sykelig sjalu eller legge seg etter nabolagets koner. Og de kan ha en hund som står og gneldrer til alle døgnets tider. Fytti. Jeg tør ikke en gang tenke på den påvirkningen de kan ha på ungene dersom de kommer og strør om seg med alskens ideer og oppfatninger. For alt vi vet kan de ha tenåringsgutter som oppfører seg merkelig. Roper til hverandre, sparker ball og forsøker å kontakte jentene i nabolaget. Gud forby. Og så snart huset er solgt skal jeg snike meg rundt hjørnet og tenne på det.
Så er vi sikre på å få være i fred. Hjemme fra jobb.
Det er stille i huset. Klokken har såvidt passet 11 på formiddagen, og jeg sitter alene med en rykende fersk kopp kaffe. Fiffig brygget med nykvernet Zoega Intenso på min etterhvert så trofaste følgesvenn, Wilfa Svart, utviklet av kaffekongen Tim Wendelboe. Leiter litt etter den roen jeg ofte ønsker at jeg hadde, og kjenner at jeg finner den littegrann nå. I dag var det min dag å få guttene på skolen. Mette og gode etter dagens frokost (med Nugattirester i munnviken, som ingen av oss tok oss bryet med å fjerne) trasket de avgårde sammen; storebror og lillebror, med sekker på ryggene, luer på hodene, votter på hendene og refleksvester surret rundt overkroppen. Far stod i døren og vinket, formante om å gå forsiktig og kunne ikke gjøre annet enn å håpe at de brukte det vetet vi har forsøkt å gi dem, og som de gang på gang heldigvis viser at de har. I det døren gikk igjen, våknet lillemor, som for tredje dag på rad har sovet til klokken åtte, til mor og fars store glede. (Ikke få netter sitter vi med sløret blikk i sofaen ca midt på natten med et lønnlig håp om at hun sovner før solen står opp igjen). Ny runde med frokost, bleieskift, av med pysjen og på med klær, kryping på gulvet og gå-trening før vi gikk på vaskerommet om hengte opp en maskin med klær og satte på en med håndklær. (Ifølge direktivene har jeg nok hengt opp klærne feil, slik at det kommer striper midt på når de er tørre, men i rein entusiasme over å faktisk ha gjort det, driter jeg i akkurat det og skal heller ta kjeften på strak arm. Når en ivrig 1-åring i tillegger hjelper til med å hale klærne ut av maskinen er det ikke vanskelig å holde entuasiasmen oppe). Ny runde med ragging på gulvet før frøkna etterhvert fikk gardinøyne, på egenhånd fant frem teppet og smokken og gav tydelig uttrykk for at det var tid for en hvil. På med dress, lue og votter (på både liten og stor), fem minutters trilling på grusveien, og så kom det salige, tunge pust nede fra den varme posen. Og her sitter jeg, med kaffen min, ser at oppvaskmaskinen snart er ferdig, hører at vaskemaskinen sentrifugerer sine siste runder og kjenner lukten av fersk kaffe. Den skal jeg nyte nå, for det har jeg faktisk fortjent. Nå er pulsen på et lavere nivå enn jeg kan huske at den har vært på lenge. Ha en fin dag! ![]() Kva skulle me gjort utan ferja? Me ville i alle fall ikkje hatt ein ferjekai å hengje på, der me kunne stå og glo på ferja som kom og undra oss over kven som vart slepte av. Heller ikkje kunne me grave hendene djupare ned i lommene, spytte svakt til venstre og gløtte på dei bilane som køyrde ombord medan me lurte på kor dei skulle og kanskje ønskte, heilt innerst i sjela, at me kunne ha vore med. Heller ikkje ville me hatt tider å halda oss til. Strenge tider som ikkje vika. Ferja går på tida, det er best å hengje i. Uten ferja hadde me difor ikkje kunna køyrd som villmenn langs fjorden, kutta svingar og hytta med neven før me utmatta seig attende i bilsetet, anten som siste bil ombord før lemmen klappa igjen, eller åleine att på kaien med en drøy halvtime å slå ihjel. Eller, om det hadde vore siste ferja for kvelden, førebudde oss på ein dryg omveg eller jamvel ei kald overnatting i eit førersete vippa bakover så langt det gjekk. ![]() Utan ei ferje ville me heller ikkje hatt sjansen til å komme for tidleg og ha litt tid å bruka opp før ferja skulle gå. Då kunne me ikkje sløkt motoren, opna døra, stega ut med hoftefest medan me strekte ryggen og såg oss rundt. Nikka svakt til kjentfolk, spende litt i grusen og slo av ein prat om hist og her. Me ville heller ikkje fått den salige pausen ombord. Der tida står stille i ti minutt, ein halvtime eller tre kvarter. Pausen der ein går og pissar, et matpakken, kjøper seg svele og kaffi, glor litt på dei andre ombord og/eller sniklyttar på det dei snakkar om. Utan ferja ville me kanskje heller aldri komme oss i båt i det heile tatt. Me ville ikkje fått sjansen til å sitje med glaset, tygge litt på kanten av den tomme kaffikoppen og glo utover fjorden medan me tenkte på alt og ingenting, eller kanskje undra oss litt over kva dei dreiv me, dei som budde der inne som me for forbi. Utan ferja hadde me faktisk ikkje kome oss over til den andre sida i det heile. Kanskje hadde me berre stått der, nederst med fjorden og skygga med handa over augene og gjort eit forsøk på å sjå kva som fantest der borte. Kanskje hadde me sett nokre små figurar gjere det same, utan å kunne skilje om dei veifta eller hytta med neven. Ville dei bli kjende med oss eller truga dei? Kanskje hadde me berre spytta i fjøresteinane og tenkt «for noko pakk» før me snudde ryggen til og gjekk heimatt? Tenk kor mykje som ikkje hadde vorte noko av. Tenk kor me hadde vore utan ferja. Kva tenkjer du? |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|