For litt siden blogget jeg litt om evnen til å drømme, både som liten og som stor.
Enten man drømmer om universets storhet, om å bli statsminister eller bare sniker seg unna en liten stund for å gå på kafe og drømme litt over en kaffe - evnen til å drømme er essensiell.
Enten man drømmer om universets storhet, om å bli statsminister eller bare sniker seg unna en liten stund for å gå på kafe og drømme litt over en kaffe - evnen til å drømme er essensiell.
Som liten drømmer man om hva man skal bli når man blir stor, og disse innleggene fikk meg unektelig til å gjøre et forsøk på å se tilbake. Hva drømte jeg om? Hva skulle jeg bli? Hvordan gikk det med mine drømmer?
Svaret på disse spørsmålene holder jeg for meg selv, men konkluderer samtidig med at det ikke er så viktig, likevel.
Jeg, som alle andre, har vært gjennom utallige veivalg og livets lyskryss. De valgene jeg har tatt har påvirket det som har hendt etterpå, og noen små endringer i kursen på veien ville med stor sannsynlighet ført meg helt andre steder.
Hva om jeg hadde sett til høyre i stedet for til venstre den ene gangen for mange år siden?
Hva om jeg hadde krysset av på et annet skjema på et tidspunkt?
Hvordan hadde livet vært om jeg valgte å forlenge ferien det ene året, eller ikke dratt på ferie i det hele tatt?
Det går selvsagt an å filosofere over (med en kopp kaffe og litt stjernehimmel), men det viktigste er at jeg er her jeg er nå, og at det er mitt sted.
Jeg har meg selv, jeg har flokken min og jeg har livet mitt.
Nothing else matters, som de sier i Metallica.
Nå er jeg ingen utpreget poesileser, men noen få dikt har truffet meg på min vei.
Et av dem handler om akkurat dette, og er kanskje det vakreste diktet jeg vet om.
Jeg kan det utenat, og det hender stadig vekk at jeg deklamerer det stille for meg selv.
Mest av alt for å minne meg selv på hvor godt jeg har det der jeg har kommet.
Svaret på disse spørsmålene holder jeg for meg selv, men konkluderer samtidig med at det ikke er så viktig, likevel.
Jeg, som alle andre, har vært gjennom utallige veivalg og livets lyskryss. De valgene jeg har tatt har påvirket det som har hendt etterpå, og noen små endringer i kursen på veien ville med stor sannsynlighet ført meg helt andre steder.
Hva om jeg hadde sett til høyre i stedet for til venstre den ene gangen for mange år siden?
Hva om jeg hadde krysset av på et annet skjema på et tidspunkt?
Hvordan hadde livet vært om jeg valgte å forlenge ferien det ene året, eller ikke dratt på ferie i det hele tatt?
Det går selvsagt an å filosofere over (med en kopp kaffe og litt stjernehimmel), men det viktigste er at jeg er her jeg er nå, og at det er mitt sted.
Jeg har meg selv, jeg har flokken min og jeg har livet mitt.
Nothing else matters, som de sier i Metallica.
Nå er jeg ingen utpreget poesileser, men noen få dikt har truffet meg på min vei.
Et av dem handler om akkurat dette, og er kanskje det vakreste diktet jeg vet om.
Jeg kan det utenat, og det hender stadig vekk at jeg deklamerer det stille for meg selv.
Mest av alt for å minne meg selv på hvor godt jeg har det der jeg har kommet.
| Tenker en gang på de valg jeg har tatt. De gangene jeg tok til høyre, til venstre. Jeg tenker på steder jeg burde ha vært. Eller der det hadde vært naturlig å være. Men oftest tenker jeg på stier, hvordan de slynger seg frem. Følger terrenget. Kryssene betyr ikke så mye, frem kom jeg, likevel. (Jan-Ove Hansen - Natten før snøen kom, 2013) |  |
RSS-feed
