Hvem vet vel hva slags pakk som flytter inn? Hverken det lokale lensmannskontoret eller ordføreren har vært ute med garantier. De nye naboene kan være fullstendig idiot, for alt vi vet. De kan være nåværende, forhenværende eller kommende kriminelle, også. Heretter skal dørene låses. Vi bor i et rolig og harmonisk nabolag på Vestlandet, og vil nødig ha inn noe pakk som kommer rekende fra Østlandet. Hva skal vel vi med deres kultur, motebilde og motbydelige dialekt? De nye naboene kan være usle og kjipe. Sparsommelige. Lite generøse. Eller enda verre, de kan være sløsere. Kanskje klager de over hvor dårlig de har det samtidig som de flotter seg med dyre jakker og smarttelefoner. Ser jeg en eneste handlepose fra noe annet enn billigbutikker er det rett på Facebook! Uten å spørre dem først! Hva om de har andre meninger enn oss eller vil male huset sitt i en ny farge, en som ikke passer med de andre husene? Det kan jo også være at de lager mat med sterk lukt, spiller høy musikk eller fører samtaler ute i hagen til almenn sjenanse. Det skal jeg ha meg frabedt. De nye naboene kan være intrigemakere eller forståsegpåere, fylliker, kone- og/eller mannebankere og ungene deres kan være skitne og ekle. Mannen i huset kan være sykelig sjalu eller legge seg etter nabolagets koner. Og de kan ha en hund som står og gneldrer til alle døgnets tider. Fytti. Jeg tør ikke en gang tenke på den påvirkningen de kan ha på ungene dersom de kommer og strør om seg med alskens ideer og oppfatninger. For alt vi vet kan de ha tenåringsgutter som oppfører seg merkelig. Roper til hverandre, sparker ball og forsøker å kontakte jentene i nabolaget. Gud forby.
Og så snart huset er solgt skal jeg snike meg rundt hjørnet og tenne på det.
Så er vi sikre på å få være i fred.  Hjemme fra jobb.
Det er stille i huset. Klokken har såvidt passet 11 på formiddagen, og jeg sitter alene med en rykende fersk kopp kaffe. Fiffig brygget med nykvernet Zoega Intenso på min etterhvert så trofaste følgesvenn, Wilfa Svart, utviklet av kaffekongen Tim Wendelboe. Leiter litt etter den roen jeg ofte ønsker at jeg hadde, og kjenner at jeg finner den littegrann nå. I dag var det min dag å få guttene på skolen. Mette og gode etter dagens frokost (med Nugattirester i munnviken, som ingen av oss tok oss bryet med å fjerne) trasket de avgårde sammen; storebror og lillebror, med sekker på ryggene, luer på hodene, votter på hendene og refleksvester surret rundt overkroppen. Far stod i døren og vinket, formante om å gå forsiktig og kunne ikke gjøre annet enn å håpe at de brukte det vetet vi har forsøkt å gi dem, og som de gang på gang heldigvis viser at de har. I det døren gikk igjen, våknet lillemor, som for tredje dag på rad har sovet til klokken åtte, til mor og fars store glede. (Ikke få netter sitter vi med sløret blikk i sofaen ca midt på natten med et lønnlig håp om at hun sovner før solen står opp igjen). Ny runde med frokost, bleieskift, av med pysjen og på med klær, kryping på gulvet og gå-trening før vi gikk på vaskerommet om hengte opp en maskin med klær og satte på en med håndklær. (Ifølge direktivene har jeg nok hengt opp klærne feil, slik at det kommer striper midt på når de er tørre, men i rein entusiasme over å faktisk ha gjort det, driter jeg i akkurat det og skal heller ta kjeften på strak arm. Når en ivrig 1-åring i tillegger hjelper til med å hale klærne ut av maskinen er det ikke vanskelig å holde entuasiasmen oppe). Ny runde med ragging på gulvet før frøkna etterhvert fikk gardinøyne, på egenhånd fant frem teppet og smokken og gav tydelig uttrykk for at det var tid for en hvil. På med dress, lue og votter (på både liten og stor), fem minutters trilling på grusveien, og så kom det salige, tunge pust nede fra den varme posen. Og her sitter jeg, med kaffen min, ser at oppvaskmaskinen snart er ferdig, hører at vaskemaskinen sentrifugerer sine siste runder og kjenner lukten av fersk kaffe. Den skal jeg nyte nå, for det har jeg faktisk fortjent. Nå er pulsen på et lavere nivå enn jeg kan huske at den har vært på lenge. Ha en fin dag!  Kva skulle me gjort utan ferja? Me ville i alle fall ikkje hatt ein ferjekai å hengje på, der me kunne stå og glo på ferja som kom og undra oss over kven som vart slepte av. Heller ikkje kunne me grave hendene djupare ned i lommene, spytte svakt til venstre og gløtte på dei bilane som køyrde ombord medan me lurte på kor dei skulle og kanskje ønskte, heilt innerst i sjela, at me kunne ha vore med. Heller ikkje ville me hatt tider å halda oss til. Strenge tider som ikkje vika. Ferja går på tida, det er best å hengje i. Uten ferja hadde me difor ikkje kunna køyrd som villmenn langs fjorden, kutta svingar og hytta med neven før me utmatta seig attende i bilsetet, anten som siste bil ombord før lemmen klappa igjen, eller åleine att på kaien med en drøy halvtime å slå ihjel. Eller, om det hadde vore siste ferja for kvelden, førebudde oss på ein dryg omveg eller jamvel ei kald overnatting i eit førersete vippa bakover så langt det gjekk.   Utan ei ferje ville me heller ikkje hatt sjansen til å komme for tidleg og ha litt tid å bruka opp før ferja skulle gå. Då kunne me ikkje sløkt motoren, opna døra, stega ut med hoftefest medan me strekte ryggen og såg oss rundt. Nikka svakt til kjentfolk, spende litt i grusen og slo av ein prat om hist og her.
Me ville heller ikkje fått den salige pausen ombord. Der tida står stille i ti minutt, ein halvtime eller tre kvarter. Pausen der ein går og pissar, et matpakken, kjøper seg svele og kaffi, glor litt på dei andre ombord og/eller sniklyttar på det dei snakkar om. Utan ferja ville me kanskje heller aldri komme oss i båt i det heile tatt. Me ville ikkje fått sjansen til å sitje med glaset, tygge litt på kanten av den tomme kaffikoppen og glo utover fjorden medan me tenkte på alt og ingenting, eller kanskje undra oss litt over kva dei dreiv me, dei som budde der inne som me for forbi. Utan ferja hadde me faktisk ikkje kome oss over til den andre sida i det heile. Kanskje hadde me berre stått der, nederst med fjorden og skygga med handa over augene og gjort eit forsøk på å sjå kva som fantest der borte. Kanskje hadde me sett nokre små figurar gjere det same, utan å kunne skilje om dei veifta eller hytta med neven. Ville dei bli kjende med oss eller truga dei? Kanskje hadde me berre spytta i fjøresteinane og tenkt «for noko pakk» før me snudde ryggen til og gjekk heimatt? Tenk kor mykje som ikkje hadde vorte noko av. Tenk kor me hadde vore utan ferja. Kva tenkjer du? |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|
RSS Feed
