Det største av alt

For nøyaktig ti år siden satt jeg der, med en nyfødt halvmeter i armene.
Godt inntullet i de lyseblå sykehusteppene lå han der og kikket opp på meg med de mørkeste øynene jeg har sett.

“Hva skjer nå?” så det ut som om han tenkte der vi satt, med nesene mindre en tjue centimeter fra hverandre.
Jeg vet hva jeg tenkte.
“Hva skjer nå?” tenkte jeg.
Både lykkelig, sliten (men ikke så sliten som mor, er jeg pålagt å si) og temmelig skrekkslagen.
Et nytt menneske var født. Ikke et hvilket som helst menneske, dette var min sønn. MIN sønn.
Den førstefødte. Han hadde havnet i armene på en fyr uten erfaring, og som ikke hadde gjort så mye mer for å forberede seg enn å lese “Pappa for første gang,” av Finn Bjelke. Veldig morsom bok, men jeg vet ikke om jeg lærte så mye.

Så der satt vi, en stille natt på klinikken, og ble kjent med hverandre. La planer. Snakket litt. Dro en låt. Avtalte å ha mye gøy sammen. Være kompiser.
Jeg hadde gledet meg, men realiteten overgikk forberedelsene med god margin.
Følelsen var en halv milliard ganger bedre enn jeg hadde trodd.
Det samme med skrekkslagenheten.
Han lå der i armene mine, så liten og hjelpeløs, og jeg visste at jeg ikke kunne slippe. 
Jeg lovet å aldri gjøre det. Ikke ett eneste sekund.
Jeg mannet meg opp. Sa at dette skulle vi klare sammen. Han og jeg.
Han hadde jo ikke peiling, men først da forstod jeg at livet aldri kom til å bli det samme.
Noen uker senere grep han om fingeren min for første gang, og siden den gang har jeg gjort mitt beste for å holde fast. Jeg har strukket ut hånden så ofte jeg har kunnet, og som regel har han stukket den stadig voksende hånden sin inn i min. Hvem som egentlig har holdt hvem i hånden er jeg usikker på.
Fra smilende solstråle, via klomsete og energisk smågutt til klok, hjertevarm, omsorgsfull og snill storebror til to småsøsken.
Fra litt standhaftig ettåring på vei ned i kakeskuffen til inn i granskauen irriterende diskusjonshelvet av en 10-åring.

Målet til foreldrene har vært å gi ham trygghet nok til å stå på egne bein, stole på seg selv og stå opp for egne meninger. Der har vi lykkes. Noen ganger synker vi fortvilet sammen, med hodet i hendene og tenker vi at vi har skapt et troll som ikke viker en tomme i diskusjoner.
Bare noen få ganger (og det er vel de gangene han vinner diskusjonen, en stund etter at klokken har passert leggetid). Som oftest ser vi en stødig, komfortabel, hjertevarm, velmenende og hengiven gutt med et sterkt engasjement, imponerende oppfinnsomhet og en enorm glød og livsglede.
Som foreldre skal vi være allvitende orakler som skal lære barna våre alt de skal kunne.
I tillegg til å være uforstående dinosaurer, urettferdige fangevoktere, tjenere, minibanker, kleshengere. Snakk om utfordring.
Det beste vi kan gjøre er å gjøre det beste vi kan, og mang en gang har jeg tenkt at jeg faktisk er den som lærer mest av dette.

​Den lille halvmeteren er blitt en drøy meter lenger, ganske mange kilo tyngre og det er ikke lenger mulig å løfte en sovende gutt med et enormt godt sovehjerte forsiktig ut av bilen, bære ham inn i sengen og bre dynen på.
Alternativet nå vil være å buksere ham ned på asfalten og dra ham hjem etter beina, men det vil ta seg så dårlig ut.
Den siste tiden har det skortet mer og mer på godnattklemmene, og han er også blitt litt for stor til å holde i hånden. Nå rekker han meg til skuldrene når vi er ute og går, så i stedet legger jeg armen rundt ham og prøver så godt jeg kan å være en god kompis.
Og tenker, som jeg har gjort hver eneste dag de siste ti årene, at jeg er den rikeste av alle.