Lykken bor like ved

Man går liksom der og surrer. Leiter litt etter noe eller funderer på hvordan ting er eller burde ha vært. For min del ender det ofte opp med et kraftig, og velfortjent, klask i pannen.

Jeg er jo interessert i å ta bloggeransvaret mitt på alvor. Ikke skrive uinteressant, ikke skrive for overfladisk, ikke skrive for ofte, ikke skrive for sjeldent. Heller ikke skal det være for tørt, for ellevilt, for dyptpløyende - den gyldne middelvei er ikke lett å finne.
Mye snurrer rundt i hodet, men ikke alt trenger å komme ut. Samtidig er det kanskje mye som snurrer der inne som burde komme ut, men som blir fanget i sensuren eller ikke engang tatt opp på det indre redaksjonsmøtet.
I går var det, på ny, tid for undring. Jeg trengte noen tematikker, noe å gripe fatt i, noe å jobbe med. Jeg vil jo gjerne skrive om ungene, men ikke for mye. Ingen kan fordra folk som bare gnåler om sine egne unger, sant?
 I går var det hjemmedag og nydelig vær, så vi salte på, Lillemor og jeg. Frøkna i meisen, nistepakke i boksen og trasket avgårde. En liten halvtime senere hadde vi gått lenge nok, og fant oss en liten benk på en liten ås. Å kalle det fjelltopp er å ta hardt i, men vi hadde både sitteplass, utsikt og mat.
På veien hadde jeg gått og fundert over hva som gledet meg. Hva er det som gjør meg glad?
Igjen - ingen gidder å høre om sutring og negativitet, sant? Vi må ha noe positivt å strø rundt oss med. Lillemor er 16 mnd. Hun sitter gjerne på en del tanker om temaet, men er foreløpig ikke i stand til å formidle det. Vi satt der og koste oss, spiste eple og appelsin, jeg snakket og hun lot være å svare.

En halvtime senere salte vi på igjen og ruslet skogsveien mot skolen for å hente storebrødrene. Det var ikke planlagt, så de ble glade da vi kom. På hjemveien, med Lillemor på ryggen og en gutt i hver hånd gikk praten om alt og ingenting. Ting som hadde skjedd på skolen, planene for ettermiddagen og Youtube-kanalen som 9-åringen er så sugen på å starte, etter Prebz & Dennis-modell.
Far gikk og tenkte for seg selv og svarte fraværende, men klarte likevel å uttrykke skepsis overfor nevnte Youtube-konsept. Jeg er jo gammel nok til å huske den tiden da vi bare hadde en kanal. Da er ikke moderne Youtube-stjerner med kjeften fulle av Marshmellows det kuleste jeg vet om.
Men fortsatt gikk tankene. Hva er tematikken min? Hvor er gledene? Hvilke positive saker og ting kan jeg skrive om?
Resten av dagen gikk. Vi lekte sammen, spilte fotball, frøkna spiste sand og spant rundt.
Far og minstegutten på 6 år gikk sammen med 30 andre barn på tur i Turboklubben.
Så var det korøving. Energigivende og positivt som bare det.
Kvelden ble avsluttet sammen med mor i sofaen og Ylvis på skjermen.
Ikke før neste dag slo det meg. Idiot. Klask for pannen. Facepalm, som ungdommen sier.
Mens jeg gikk og leitet etter lykken, satt jeg med begge forbanna beina plantet i det beste jeg vet.
Vi spiste til og med middag på terrassen, i vårsol. Hallo?
Her har man altså valset hodeløst rundt, bokstavelig talt, i skogen og ikke sett snurten av den på grunn av alle trærne som sperret for utsikten. 
Men det nytter ikke å grave seg ned i egen selvmedlidenhet, med mindre man er havnet i uvær og har hånd om en rakkar av en spade.
Her er det bare å Carpe Dieme så mye kan kan.
Spise matpakken i fred og fordragelighet. Nyte utsikten. Være til stede i de små samtalene.

​Lykken bor, ikke bare like ved, men i deg selv. Du må bare ta deg tid til å legge merke til den.