Det tyngende ansvaret

Det føles som et stort ansvar å være blogger.
Tidligere var jeg en helt vanlig person som luftet tanker rundt middagsbordet eller i godt lag, men nå er jeg en blogger.

Publikumstilstrømningen til en blogg kan måles, og uten at jeg vet, kan det være tusenvis av mennesker som venter på det neste innlegget.
Det kan også være null mennesker, for den saks skyld, men greit.

Og det er da ansvaret begynner å tynge, og det som tidligere fremstod som logiske og lette resonnementer blir til ansvarstunge og opinionsdannende meninger.
Skal jeg være dundrende politisk eller bare overfladisk?
Vil folk komme i harnisk etter to setninger og arrangere fakkeltog mot meg, eller vil de ikke en gang gidde å lese det jeg skriver?
Hvor ofte skal jeg melde noe? Er det nødvendig å blogge hver dag, eller vil folk da bli lei?
Skal jeg ta sjansen på å være kontroversiell og risikere at folk ikke hilser på meg på butikken, eller bare være platt slik at de ler bak ryggen min, på den samme butikken?
Hva kan jeg si? Hva kan jeg ikke si? Når? Hvor? Hvor mye? For hvem?
Kjære vene, ansvaret er stort.
Og det bare fordi man går og veier sine ord og prøver å finne ut når det er riktig å melde noe.

Og språket skal man passe.
Banneord og store bokstaver er utelukket, det vet jo alle. Et og annet freskt uttrykk går greit for å krydre det hele eller for å hjelpe til med å fyre av et godt poeng, men ikke utover det.
Vet man ikke det kan man like godt la være å ha blogg.
Det går for eksempel ikke an å skrive "drite" i tide og utide, det blir for uappetittelig, spesielt i kombinasjon med de to ovennevnte.
"Jeg var faen meg ute og DREIT!". 
Det holder ikke. Slikt holder bare navnløse meningsbærere på i nettavisene når de kommenterer alle mulige artikler.
Man skal også passe på hvem man eventuelt omtaler og hvordan man gjør det, ellers blir det lett injuriesaker av det.
"Tror du ikke den jævla idioten K**** S***** satt ute og DREIT!?"
Nei, da er løpet kjørt. Da forsvinner folk som dugg for solen.

---

Og mest av alt skal man passe på hva man mener.
Der jeg tidligere har vært oppbragt over mangelen på tidspresisjon blant bussjåfører, har jeg nå slått meg til ro med at bussene kommer og går når de vil.
I all stillhet betaler jeg min billett og er glad for å komme med og prøver i all hovedsak å være fornøyd.
Men hvis jeg for eksempel under ventingen skulle slumpe til å ønske meg at det var servering fra en liten kiosk på busstoppet?
Da tror jeg hundreogett ville være ute, og praten ville gått bak de mange gardinene.
I Mellieha på Malta har de pub på et busstopp, og det fungerer utmerket.
Skal man for eksempel på en dagstur til naboøyen og bussen er sein, går det fint an å slå i hjel litt tid med å ta seg en øl.
De har bord med parasoller og hele pakken.
Dersom man ikke er ferdig når bussen kommer er det bare å vente på neste buss mens man tar en øl til.
Og så har man det gjerne gående, men likevel.
Men hvis jeg skulle ønske meg at det var pub på busstoppet her hjemme, slik at man kunne lette ventetiden? Åh, herre fred.
"Der går han der fyllebloggeren," ville folk hviske mens de pekte. "Han skal sikkert bort og ha seg en øl, tror du ikke?"

Da er det paradoksalt at fjortenåringer som skriver om hår, sminke og moter og folk som bare skriver om hvilke nye lyder babyen deres har laget har hundretusenvis av lesere.
Sukk.