Kollektivt utilpass

Dette er ikke et sytete "ungdommen-nå-til-dags"-innlegg. Snarere tvert i mot, og heller en erkjennelse av min egen utilstrekkelig, og dertil hørende harselas. Jeg er nemlig ikke helt uten selvironi.

I et innfall (ikke anfall) av miljøbevissthet valgte jeg i dag å ta bussen til jobb. Egentlig burde jeg gjort det oftere, men det er som regel litt for upraktisk. Ofte er det også greit å kunne ta seg en drink på jobben, så det er et (av mange) argument for å reise kollektivt. Neida. Joda.
(Har du aldri sittet på jobben og tenkt "nå hadde det vært greit å kunne slengt alt i veggen og gått og tatt en øl"? Vær ærlig.)
Anyway, i dag handler det om å face ting man frykter. Jeg er havnet i en alder der jeg går med begge stroppene på skuldrene når jeg har sekk på, og ikke alltid tar det så hevert hva jeg har på meg. Praktiske hensyn kommer oftere og oftere først.
Og i dag, den dagen som stod i kollektivreisingens tegn, var det minus ti grader og nødvendig med noe varmt på hendene. De beste vottene jeg har er fra Bula, så jeg valgte dem. (vottene skal snart spille en viktig rolle, så følg litt med her.)
Ettersom jeg ble både forkjølet og litt febervarm i løpet av dagen valgte jeg å ta en tidligere buss hjem. Den samme bussen alle ungdomsskoleelevene tar, og det er her det begynner å toppe seg.
Som sagt, ikke et klagende innlegg, for ungdommer gjør en glimrende jobb med å være nettopp ungdommer - det er det som er deres rolle. De støyer, rauter, skubber, kaster snø, erter, roper og lager generelt mye røre. Utfordringen er bare at det ikke nødvendigvis er kompatibelt med måten folk i, eh, andre aldersgrupper oppfører seg på.
På busstoppet havnet jeg sammen med - og innimellom - nærmere hundre eksemplarer av arten, og er det noe som virkelig får meg til å føle meg utilpass, så er det ungdommer i flokk. Der er jeg sjanseløs. Jeg kan stå og snakke eller synge foran fem hundre mennesker. Bring it on, men ungdommer har jeg ingen kontroll på.
At jeg havnet i den situasjonen, det får jeg ta på meg selv. Jeg så dem fra motsatt side av veien, og kunne like gjerne gått tilbake på kontoret, sittet stille og ventet på neste buss. Men neida, jeg valgte å stikke hodet inn i løvens gap.
Og det er her vottene kommer inn. De varme vottene fra Bula, som selvsagt er så Vossa-kule at de er turkise. Svart boblejakke og TURKISE votter, folkens. Her går harry-alarmen for fullt.
Ikke før jeg hadde stått der en stund gikk det opp for meg. Det ble tisket og hvisket og fnist litt, og i øyekroken så jeg hoder som snudde seg. Mot meg. Tunnelsynet økte, temperaturen rundt pannen steg og jeg begynte å klø over hele kroppen. Men, voksen som jeg er, holdt meg minen, men det var naturlig nok for seint å ta dem av. Det ville bare gjort ting verre. Og jeg ville blitt dritkald på fingrene.
Jeg stod der og ønsket at jeg hadde en eller annen kul kommentar på lur, for å gjøre ting bedre, men hva skulle jeg ha sagt eller spurt om?
"- Spilt noe Minecraft i det siste, eller?"
Glem det. Sjanseløs.
Like etter var det en som tok mot til seg og sa;
"Fete votter, mann!" før åtte til ti stykker av dem sprutet ut i fjortis-diskret latter og snudde seg vekk.
Det var rett før jeg begynte å grine.
Heldigvis kom bussen i samme øyeblikk, og reddet meg fra situasjonen. Trodde jeg.
I det jeg kom inn på bussen, valgte jeg nemlig feil. Jeg gikk til venstre og bakover, men jeg burde ha gått fremover. Heller ikke dette slo meg før det var for sent. Jeg deiste ned, ytterst på sete nummer to bak midtgangen og oppdaget at vedkommende som satt der, en fyr i 13-årsalderen, krympet seg så langt inn til vinduet han kom.
Jeg husker det selv fra ungdomsskoletiden. Ungdommer sitter med hverandre, og det er bare så ufattelig, uendelig kjipadøllt å havne sammen med en gamling.
Og denne gangen var det jeg som var gamlingen.
Men det var for seint. Hadde jeg reist meg og skiftet sete ville jeg tapt det lille jeg hadde igjen av ansikt. Jeg ble sittende. Fyren ved siden av ble mindre og mindre, stemmeskiftestemmene rundt meg ble høyere og høyere.
Det varte bare noen minutter, men føltes som timer før de gikk av. Hele gjengen under ett, og det ble dørgende stille. Så stille at jeg kort tid etter dreit meg ut på nytt med å sovne. På bussen.
Heldigvis skulle ikke av før endestoppet.
Da gikk jeg rett hjem og la meg.