Som selverklært Vestlandsentusiast er det en daglig lykke å få ferdes i det vestnorske landskapet, og jeg får tilløp til gåsehud når jeg ser bilder av fjorder og fjell, som mange dyktige hobbyfotografer er så greie å dele med oss.
De siste årene har jeg blitt kjent med flere av dem. En av dem er Berge Skåtun fra Fusa, en annen er Berges fetter, Ola Moen, fra Lindås i Nordhordland. Begge disse har jeg fått samarbeide med i utgivelsene av fotobøkene "Mitt Fusa" og "Lindås", der de har delt flere hundre nydelige bilder fra sine respektive hjemkommuner. Det siste året har Ola jobbet med en time-lapsevideo, der han har satt sammen tusenvis av bilder som en hyllest til regionen sin, Nordhordland. Dette er noe av det vakreste jeg har sett, og det er vel verdt de minuttene det tar å se videoen. Jeg anbefaler å velge HD-versjonen :) Len deg tilbake, ta på hodetelefoner - nyt Vestlandet på sitt aller beste! Nordhordland - Norway from Ola Moen on Vimeo. Så er altså tiden her! Etter en liten måneds oppkjøring med lilla lys og duker, kakebaking, gavehandel og andre forberedelser har vi spist og gjennom både jul og nyttår og ramlet, mer eller mindre bevisste, inn i det nye året. Og nå skal ting endres på! Kanskje har du i løpet av julen gjentatte ganger forsøkt å holde tilbake et lite oppstøt, lent deg tilbake i stolen, tatt deg til den stinne magen, blåst opp kinnene og mentalt sjekket jakkelommer og vesker for syrenøytraliserende. Kanskje har du ristet på hodet og bestemt deg for å gjøre alt godt igjen etter nyttår. Melde deg inn på treningsstudio eller slutte å røyke. Behandle deg selv litt bedre. Kanskje har du til og med visualisert deg selv på sommerstranden, med sixpack eller litt kraftigere overarmer enn sugerørerne du stilte med i fjor. Det er bare seks måneder frem, mye kan gjøres på den tiden, har du gjerne tenkt. I alle fall er dette tiden for å gjøre de drastiske tingene. I følge Wikipedia er et nyttårsforsett «et uttrykt mål, en plan eller et ønske for det nye året. Det kan være å begynne med noe nytt, slutte å gjøre noe, kutte uvaner, etablere nye vaner, øke en ønsket aktivitet eller minske en uønsket, for å gi seg selv en høyere livskvalitet. Blant populære nyttårsforsett er å spise sunnere eller spise mindre, slanke seg, lese mer, studere hardere, drikke mindre, drikke mer, røyke mindre, slutte å røyke, kutte ut godterier, trene hardere, se mindre TV, være god mot medmennesker, jobbe mer, jobbe mindre, spare mer eller bli en mer bevisst forbruker.» Da jeg søkte på Wiki for å finne denne infoen kom jeg på mitt eget nyttårsforsett fra den gang jeg var ti år og hadde fått leksikon til jul. Lenge før internett, altså. Målsetningen den gangen var å lære et nytt ord hver eneste dag det kommende året. Altså, 365 nye og spennende ord for en 10-åring. Forsettet varte kanskje en håndfull dager, slik de fleste forsetter gjør, og det eneste ordet jeg kan huske er «halofyt.» En halofyt er en plante som lever i sjøkanten eller i veldig saltholdig jord. Det sitter ennå, men det er også det eneste. Som med leksikonforsettet varer de fleste nyttårsforsetter bare en kort stund. Piffet går ut av oss, vi begynner å røyke igjen og forblir støttemedlemmer på helsestudio. Et nytt nettsøk viser at de vanligste nyttårsforsettene er av det drøyere slaget, og som krever ganske mye av oss: Begynne å trene, gå ned i vekt, slutte å røyke, bli flinkere med penger, bli mer romantisk, bli lykkeligere - for å nevne noen. Det er vel ikke så rart at det som oftest går til dunders? Det tar cirka 30 dager å skape en god vane, enten du skal begynne å trene eller bli flinkere til å rydde hjemme. Når det gjennomsnittlige nyttårsforsettet forsvinner like kjapt som kakerestene til nyttårshopprennet sier det seg selv at man lett blir både skuffet på egne vegne og mister troen på ens egen evne til gjennomføring og endring. Richard Wiseman er professor i psykologi ved Hertfordshire University. Han har gitt følgende råd som er gjengitt i britiske National Health Service: • Konsentrer deg om kun ett forsett. Ønsker du å forbedre helsa, velg kun et aspekt ved den - det øker sjanen for å lykkes. • Planlegg forsettet på forhånd. Dermed får du til til å tenke over målet ditt og hvordan du skal nå det. • Ikke repeter fjorårets nyttårsforsett. Om du gjør det, bør du finne andre metoder for å nå målet. • Gjør forsettet så konkret som mulig, og skriv det ned. • Planlegg også en belønning. Dette kan gi deg noe å fokusere på underveis. Det er mange år siden jeg flesket til med drøye forsetter, men i år har jeg bestemt meg for en ting: Gjøre så godt jeg kan. Ingen, hverken jeg eller andre kan forlange mer. Det spennende blir å definere hva som er godt nok. Er det en avkrysningsliste, en følelse av trøtthet i kroppen eller en mental tilfredshet? Hva er ditt nyttårsforsett? Det skal ikke så mye til. Det enkle er ofte det beste, og sånt. Med tre barn på samvittigheten, kone, katt og hus har de fleste av oss et naturlig ønske om å være Supermann. Strekke til på alle fronter, stille opp, ha ekstra krefter, stå på seint og tidlig. Lage den beste middagen, fortelle de beste vitsene, ta vår del av klesvasken, stå på sidelinjen på alle treningene - alt. Kanskje er det de høye målene som gir den evige følelsen av å ikke være helt i mål, men den tror jeg også de fleste av oss sliter med. De gangene vi ikke er oppmerksom nok på det som skjer, ikke helt til stede i diskusjoner, de gangene jobben kommer i veien. Da hjelper det med de små bekreftelsene på at man likevel virker. Når seksåringen, i en diskusjon om helter og forbilder, kommer bort, legger armene rundt halsen min og sier "Det er du som er helten min, pappa". Da er alt helt greit. I det nye året har jeg satt meg fore å gjøre mitt beste. Det kan virke tannløst og altfor rundt til å ha noen funksjon, jeg ser den, men jeg mener at det er en sunn og god tanke som bør gjennomsyre alt man gjør. Det er likevel ikke alltid så lett, huh? Med en liten prinsesse som våkner midt på natten og vil være våken noen timer blir man lett litt segen i kroppen. (Spesielt når man har hygget seg med tre hjemmelagde øl kvelden i forveien). Joda, vi er to som deler på å drifte huset, men i dag er ho mor på jobb, så da blir familiebedriften mitt ansvar. Anyway, lørdag morgen står man ved et veikryss. Med den nevnte segenheten i kroppen er det fristende å ta på seg den største hettegenseren man finner i skapet, brygge en stor kanne med kaffe og la ungene gjøre nøyaktig hva de vil (som med stor sannsynlighet blir timesvis med iPad, barne-TV og spising av chips og julekakerester). Minste motstands vei, som senere på ettermiddagen treffer en i bakhodet med full kraft. Sure, sultne og bleike unger med røde ringer rundt øynene som krangler for hver minste ting. Nei takk, jeg velger luke nummer 2, den varianten som føles langt bedre etterpå, og som egentlig bare innebærer litt mer arbeid. Av med TV´en, klappe i hendene og få ungene ut av sine respektive TV-transer, gjøre pådekningen til en lek og la dem (til en viss grad) få velge hva de skal ha til frokost. Trikset er å ha noen alternativer klare som de får velge mellom, da unngår man lettere nevnte chips og kaker eller Nugatti med skje rett fra boksen. Sjansen for at de velger knekkebrød eller til og med frukt er dermed til stede. Under måltidet får de bestemme seg for hvilken kompis de vil gå på besøk til etterpå, og vi avtaler tidspunkt for avgang. Ved oppspist frokost kan en Ninjago-episode være på sin plass som premie, og deretter bærer det ut i frisk luft for å leke i noen timer. For vår del er trikset å la dem bestemme selv, heller enn å trø ting nedover de relativt små hodene deres. For min egen del ville det være lettest å velge nevnte kaffe som frokost, og heller se det an litt utover dagen. Kanskje jeg blir mer sulten etter hvert. Dette vil uunngåelig også føre til det samme som for ungene; senere på dagen blir jeg sur, gretten, sliten og sur i magen. Igjen; jeg velger heller luke nummer 2. Opp med kjøleskapet, frukt og grønt ut på disken og frem med juicemaskinen. Juicing er en glimrende metode for å få i seg haugevis med gode næringsstoffer. Frokosten består dermed av to grønne epler, to kiwi, en selleristang, en bit ingefær og litt lime. Grønt er sunt, året rundt. Friskt og godt, smakfullt og næringsrikt. Og så føles det godt, sånn mentalt sett. I samme slengen lager jeg lunchen, som består av to appelsiner, to røde epler, paprika, banan og havregryn. De to siste både for smaken og fyldighetens skyld. Da blir det litt mer mat i det. For å sette en ekstra spiss på sakene slenger jeg oppi to heftige chilier, kjøpt på den lokale Asia Mat. Knallsterkt og bra for forbrenningen. Banan, kiwi og havregryn gjør seg dårlig i juicemaskinen, så de blander jeg inn ved hjelp av blenderen. Lager juicen først, heller den over i blenderen og lar den surre i et lite minutt. Igjen; smakfullt og næringsrikt. Så er frokosten er inntatt, gutta ute av huset og det gjenstår bare å få seg joggebukse, ta varmedressen på lillemor og legge ut på en frisk og god lørdagstur i det kalde, fine været. Og nå føler jeg at jeg har gjort så godt jeg har kunnet! For ordens skyld; jeg har drukket kaffe, også. Hvem vet vel hva slags pakk som flytter inn? Hverken det lokale lensmannskontoret eller ordføreren har vært ute med garantier. De nye naboene kan være fullstendig idiot, for alt vi vet. De kan være nåværende, forhenværende eller kommende kriminelle, også. Heretter skal dørene låses. Vi bor i et rolig og harmonisk nabolag på Vestlandet, og vil nødig ha inn noe pakk som kommer rekende fra Østlandet. Hva skal vel vi med deres kultur, motebilde og motbydelige dialekt? De nye naboene kan være usle og kjipe. Sparsommelige. Lite generøse. Eller enda verre, de kan være sløsere. Kanskje klager de over hvor dårlig de har det samtidig som de flotter seg med dyre jakker og smarttelefoner. Ser jeg en eneste handlepose fra noe annet enn billigbutikker er det rett på Facebook! Uten å spørre dem først! Hva om de har andre meninger enn oss eller vil male huset sitt i en ny farge, en som ikke passer med de andre husene? Det kan jo også være at de lager mat med sterk lukt, spiller høy musikk eller fører samtaler ute i hagen til almenn sjenanse. Det skal jeg ha meg frabedt. De nye naboene kan være intrigemakere eller forståsegpåere, fylliker, kone- og/eller mannebankere og ungene deres kan være skitne og ekle. Mannen i huset kan være sykelig sjalu eller legge seg etter nabolagets koner. Og de kan ha en hund som står og gneldrer til alle døgnets tider. Fytti. Jeg tør ikke en gang tenke på den påvirkningen de kan ha på ungene dersom de kommer og strør om seg med alskens ideer og oppfatninger. For alt vi vet kan de ha tenåringsgutter som oppfører seg merkelig. Roper til hverandre, sparker ball og forsøker å kontakte jentene i nabolaget. Gud forby. Og så snart huset er solgt skal jeg snike meg rundt hjørnet og tenne på det.
Så er vi sikre på å få være i fred. Hjemme fra jobb.
Det er stille i huset. Klokken har såvidt passet 11 på formiddagen, og jeg sitter alene med en rykende fersk kopp kaffe. Fiffig brygget med nykvernet Zoega Intenso på min etterhvert så trofaste følgesvenn, Wilfa Svart, utviklet av kaffekongen Tim Wendelboe. Leiter litt etter den roen jeg ofte ønsker at jeg hadde, og kjenner at jeg finner den littegrann nå. I dag var det min dag å få guttene på skolen. Mette og gode etter dagens frokost (med Nugattirester i munnviken, som ingen av oss tok oss bryet med å fjerne) trasket de avgårde sammen; storebror og lillebror, med sekker på ryggene, luer på hodene, votter på hendene og refleksvester surret rundt overkroppen. Far stod i døren og vinket, formante om å gå forsiktig og kunne ikke gjøre annet enn å håpe at de brukte det vetet vi har forsøkt å gi dem, og som de gang på gang heldigvis viser at de har. I det døren gikk igjen, våknet lillemor, som for tredje dag på rad har sovet til klokken åtte, til mor og fars store glede. (Ikke få netter sitter vi med sløret blikk i sofaen ca midt på natten med et lønnlig håp om at hun sovner før solen står opp igjen). Ny runde med frokost, bleieskift, av med pysjen og på med klær, kryping på gulvet og gå-trening før vi gikk på vaskerommet om hengte opp en maskin med klær og satte på en med håndklær. (Ifølge direktivene har jeg nok hengt opp klærne feil, slik at det kommer striper midt på når de er tørre, men i rein entusiasme over å faktisk ha gjort det, driter jeg i akkurat det og skal heller ta kjeften på strak arm. Når en ivrig 1-åring i tillegger hjelper til med å hale klærne ut av maskinen er det ikke vanskelig å holde entuasiasmen oppe). Ny runde med ragging på gulvet før frøkna etterhvert fikk gardinøyne, på egenhånd fant frem teppet og smokken og gav tydelig uttrykk for at det var tid for en hvil. På med dress, lue og votter (på både liten og stor), fem minutters trilling på grusveien, og så kom det salige, tunge pust nede fra den varme posen. Og her sitter jeg, med kaffen min, ser at oppvaskmaskinen snart er ferdig, hører at vaskemaskinen sentrifugerer sine siste runder og kjenner lukten av fersk kaffe. Den skal jeg nyte nå, for det har jeg faktisk fortjent. Nå er pulsen på et lavere nivå enn jeg kan huske at den har vært på lenge. Ha en fin dag! Kva skulle me gjort utan ferja? Me ville i alle fall ikkje hatt ein ferjekai å hengje på, der me kunne stå og glo på ferja som kom og undra oss over kven som vart slepte av. Heller ikkje kunne me grave hendene djupare ned i lommene, spytte svakt til venstre og gløtte på dei bilane som køyrde ombord medan me lurte på kor dei skulle og kanskje ønskte, heilt innerst i sjela, at me kunne ha vore med. Heller ikkje ville me hatt tider å halda oss til. Strenge tider som ikkje vika. Ferja går på tida, det er best å hengje i. Uten ferja hadde me difor ikkje kunna køyrd som villmenn langs fjorden, kutta svingar og hytta med neven før me utmatta seig attende i bilsetet, anten som siste bil ombord før lemmen klappa igjen, eller åleine att på kaien med en drøy halvtime å slå ihjel. Eller, om det hadde vore siste ferja for kvelden, førebudde oss på ein dryg omveg eller jamvel ei kald overnatting i eit førersete vippa bakover så langt det gjekk. Utan ei ferje ville me heller ikkje hatt sjansen til å komme for tidleg og ha litt tid å bruka opp før ferja skulle gå. Då kunne me ikkje sløkt motoren, opna døra, stega ut med hoftefest medan me strekte ryggen og såg oss rundt. Nikka svakt til kjentfolk, spende litt i grusen og slo av ein prat om hist og her. Me ville heller ikkje fått den salige pausen ombord. Der tida står stille i ti minutt, ein halvtime eller tre kvarter. Pausen der ein går og pissar, et matpakken, kjøper seg svele og kaffi, glor litt på dei andre ombord og/eller sniklyttar på det dei snakkar om. Utan ferja ville me kanskje heller aldri komme oss i båt i det heile tatt. Me ville ikkje fått sjansen til å sitje med glaset, tygge litt på kanten av den tomme kaffikoppen og glo utover fjorden medan me tenkte på alt og ingenting, eller kanskje undra oss litt over kva dei dreiv me, dei som budde der inne som me for forbi. Utan ferja hadde me faktisk ikkje kome oss over til den andre sida i det heile. Kanskje hadde me berre stått der, nederst med fjorden og skygga med handa over augene og gjort eit forsøk på å sjå kva som fantest der borte. Kanskje hadde me sett nokre små figurar gjere det same, utan å kunne skilje om dei veifta eller hytta med neven. Ville dei bli kjende med oss eller truga dei? Kanskje hadde me berre spytta i fjøresteinane og tenkt «for noko pakk» før me snudde ryggen til og gjekk heimatt? Tenk kor mykje som ikkje hadde vorte noko av. Tenk kor me hadde vore utan ferja. Kva tenkjer du? |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|