I uken som har gått har jeg både safet og gamblet, alt i en og samme pakke. Som jeg tidligere har skrevet har det vært viktig å finne roen og følelsen av å beherske bakingen. Derfor har jeg valgt å kule bæret litt og kjøre i loop. De samme oppskriftene om igjen, flere ganger. Heller enn å gå inn i desillusjonismens tåkeheim fordi jeg ikke behersker alle aspektene ved kunsten, valgte jeg å bygge ferdig troen på meg selv. Og jeg føler at jeg nærmer meg. Godt hjulpet av både planleggingsdag og syke-barndag ble det enkelt å bake boller. Først vanlige hveteboller, der jeg relativt slavisk fulgte oppskriften og stod med nesen ned i boken. Dagen etter ble den samme oppskriften brukt til å bake skillingsboller. Etter ferdig heving kjevlet jeg deigen ut til en stor firkant (litt for stor faktisk, slik at jeg sleit med å få plass på steikebrettet, men greit.) og smurte på min egenkomponerte (og relativt enkle) kanelsmørkrem. En god klatt med smør, en solid dæsj med kanel og en stor porsjon med sukker. Legge merke til at jeg har begynt å snakke om dæsjer, klatter og relative porsjoner heller enn holde meg slavisk og analt til mål og vekt. Det er jo det som er moro! Følger man alt til punkt og prikke blir det jo bare likt hver gang, og man risikerer å ikke ha lært noe annet enn å måle opp ingredienser. Med litt dæsjing, slumping og klatting blir det ferdige produktet litt annerledes hver gang - og helt ditt! I tillegg lærer man mer og får et nærere forhold til det man holder på med. Anyway, kanelsmørkremen smurte jeg utover den flatkjevlede deigen og rullet hele greien sammen før jeg skar den opp i mindre snurrer og danderte disse utover steikeplaten(e). Kremen tilførte såpass mye fuktighet at steiketiden ble en del lengre, faktisk nesten ti minutter, men bollene ble veldig gode, om jeg skal si det selv. De samme bollene ble gjentatt to dager senere, derfor denne safingen. Gamblingen består i å ta stadig mer klatting, dæsjing og gefühlbasert oppmåling i bruk. I den siste porsjonen med skillingsboller gikk jeg fullstendig bananas. Tidligere på morgenen hadde jeg laget appelsinjuice i juicemaskinen, som er en glimrende måte å få i seg vitaminer på. Når man lager juice på denne måten, blir fruktkjøttet liggende igjen i en egen beholder, som man i de fleste tilfeller velger å kaste. Jeg gønnet på og brukte appelsinfruktkjøttet i deigen! Woo-hoo! Det er allment kjent at kanel og appelsin smaker fiffig sammen, så jeg hadde tenkt gjennom det på forhånd. Hadde jeg laget agurk- eller sellerijuice ville jeg neppe valgt å gjøre det på den måten. Resultatet ble bra! Ingen smaksbombe, men et flott hint av appelsin. Så der satt vi og koste oss rundt lunchbordet, jeg og ungene. Bortsett fra min yngste sønn, som var steik forbanna på sin far. Vi hadde nemlig avtalt å bake disse bollene sammen, men da jeg tidligere på dagen fant frem ingrediensene og var klar, ville han heller se på iPad. I forbindelse med eltingen ble jeg kraftig kjeftet opp for å bråke, så han valgte å finne øreklokker og gå på rommet sitt sammen med nettbrettet. Først når bollene skulle i ovnen var han klar for å bake, men da var det jo for seint. Selv ikke tilbud om å sitte foran ovnen og være steikevakt falt i god jord. Jeg hevdet flere ganger at det var en viktig jobb, og løy til og med på meg å ha snakket med en baker som skulle ha bekreftet teorien. Til ingen nytte. Jeg burde ha forstått at bakingen måtte foregå når han var klar for det. Både storebror og lillesøster (og far) spiste godt med boller, men vedkommende selv satt med armene i kors og hatet skillingsboller, til evigheten og forbi. Han lovet dyrt og hellig å ikke like hverken meg eller skillingsboller noen gang igjen. Sukk. Vel, det var bollene, men jeg har også bakt flere runder med brød.
Forrige helg gikk jeg på en bindemiddelsrelatert smell, siden jeg, friskt og freidig, byttet ut alt hvetemelet med grovere sorter. Dette førte til at brødet ikke hang helt sammen. Helt krise var det ikke, men et tydelig forbedringspotensiale. Derfor gjentok jeg den samme oppskriften, men med en del mer hvetemel i tillegg til den grovere blandingen. Og da var vi nærmere! Jeg vet ikke helt hva som er perfekt for akkurat den oppskriften, men det er det beste jeg har klart hittil. De femten grammene med honning som står i oppskriftene tilfører en flott både søthet og litt syrlighet, og så gjorde jeg en artig opplevelse i tillegg. Min erfaring har vært at hjemmebakt, både brød og boller, er veldig godt så lenge det er rykende ferskt og varmt, men blir kjapt tørt, umulig å svelge og smaker yucke-di-yuck etter noen timer i friluft. Men dette brødet var faktisk saftigere dagen etter, og enda litt saftigere neste dag, før det sank litt sammen og måtte skylles ned med store mengder vann. Jeg aner ikke hvorfor, men slik ble det. Luftig og fint var det også, både den første og andre gangen. Konklusjonen er like enkel som den er gledelig; jeg begynner å få tak på det! Jeg har sluttet å svette, kjefte og lese oppskriftene med tunnelsyn til fordel for hvilepuls, lekenhet og bakeglede. Jepp, jeg gleder meg faktisk over aktiviteten! De neste to ukene blir fokuset på nye oppskrifter, og etter det tenker jeg at frekvensen må økes til tre-fire brød i uken, slik at vi faktisk er selvforsynte med bakverk. Utover det har jeg flere ting på avkryssingslisten. Det finnes mye spennende bakverk som ikke er brød og boller, og jeg er såvidt begynt å tenke på baking på bål, over åpen flamme - ute i naturen. Det igjen håper jeg jo skal øke turgleden, og slik kan vi slå flere fluer i en smekk! |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|