Brød som overnatter - Menn som baker brød, del 2

Det første brødet var, om jeg skal si det selv, steikande godt. Naturlig nok var det knyttet mye spenning til resultatet, og muligens var det gleden over å ikke ha gått skikkelig på trynet som gjorde at det smakte så godt. Hva vet jeg?

Og så er det jo ofte slik at når man klarer noe for aller første gang, så er det i alle fall en personlig revolusjon.
"Hei! Jeg har f**n meg sendt tekstmelding! Har du hørt noe så fantastisk? Du bare trykker her, og så dukker det opp på en annen sin telefon..."
Og slik kunne vi holdt på.
Det gikk noen dager mens jeg solte meg i glansen av mitt første brødprosjekt. Samtidig var jeg usikker på om jeg ville utfordre skjebnen med å gå løs på et prosjekt til. Det kunne være jeg gikk på snørra og at brødsmulene ville renne ut av geipen på ungene mens de rynket på nesen og stirret på meg med skuffede blikk. Men så tenkte jeg jo "what the hell?" Dette fikser jeg jo, jeg går løs i kveld.
Og så utsatte jeg det enda en dag.
Men DA tenkte jeg; "let´s take a walk on the wild side, folkens!"
Jeg hadde nemlig lest om deiger som skulle stå over natten. I min konvensjonelle deigverden skal deigen mekkes, heves og hives i ovnen, alt i løpet av få timer. Over natten er totalt rock ´n roll, spør du meg.
På side 39 (i boken "Menn som baker brød", min nye bibel - den anbefales!) finner jeg altså "Nam-brød". Ifølge forfatteren selv noe han har rørt litt i hop, etter innfallsmetoden, nærmest for moro skyld.
"Hey, you and me, tonight," snerrer jeg ut fra munnviken (stille, så ikke familien skal høre det. Snakke med en bok, liksom) og går løs (uten å sjekke om jeg har alle ingrediensene).
Og jeg walker på den wilde siden.
Det som skal være 250 gram hvetemel blir 261 gram. Whuu-huu. (Uten å drukket en gang.)
150 gram sammalt spelt blir til 157 gram byggmel (jeg sjekket jo ikke om jeg hadde ingrediensene, sant?).
100 gram siktet rugmel blir til 117 gram. Sammalt rugmel hadde jeg, og aner ikke forskjellen på siktet og sammalt, eller om det er noen forskjell, men jeg lar det stå til.
Jeg rocker så melskyen står på kjøkkenet. Begeistret klasker jeg faktisk hendene sammen så melet fyker, og føler meg ikke så reint lite som en italiensk pizzabaker. 
Saltet hiver jeg oppi lenge før jeg skal, gjæren tar jeg på gefühlen (tørr, siden jeg ikke hadde fersk) og tar 15 gram honning på rus.
Hvordan måler man opp honning i gram, egentlig?
Sukker og andre tørre ting er greit. Da måler man opp, og så heller man 100% av den oppmålte massen nedi/oppi bakebollen. Honning er jo så seigt at mye forsvinner underveis. Faktorerer man inn svinn i løpet av hellingen, eller? Jeg tok uansett en spiseskje, som jeg smeltet i et lite aluminiumskar og helte oppi under røringen, og satser på at det er bra greier.
Apropos røringen. Her følte jeg nemlig at jeg kom skeivt ut.
Når det gjelder deig, har jeg som nevnt relativt konvensjonelle oppfatninger av form og farge, noe min første baking bekreftet. Rund og fin, passe fast i fisken, kledelig bleik.
Men dette ble ikke til deig, slik jeg kjenner den, mer en litt solid røre. Selv etter femten minutters skam-elting med maskin forble det temmelig bløtt.
"Hva f**n?" mumlet jeg og kikket nedi bollen. (Min datter hadde lagt seg, så hun fikk ikke sjansen til å blande seg inn denne gangen).
Jeg stirret ut i luften, tenkte litt. Sverre Gunnar (forfatteren) virket da som en ærlig og liketil fyr da jeg snakket med ham, jeg får stole på at han ikke har gjort noen grove redaksjonelle bommerter.
Våkner jeg neste dag med en sauselignende substans i bakebollen får jeg heller ringe etter pizza.
(Se på bildet under - det ser litt bløtt ut, hæh?)
Nå er det selvsagt godt mulig at den jevne leser får seg en god flir i skjegget. Kanskje er dette åpenbart siden deigen skal stå over natten, eller av andre grunner. For min del har jeg jo ikke peiling, så jeg må bare la det stå til.
(Artikkelen fortsetter under bildet, som det heter)

Neste morgen våkner jeg halvannen time etter at jeg, rent brødmessig, burde ha gjort.
​Deigen/røren skulle stå i syv-åtte timer, nå har min stått i snaue ti. Ooops.
"F**n," tenker jeg. "Da blir det vel pizza."
Men så bestemmer jeg meg for å fortsette the walk on the wild side. Er vi off piste, så er vi off piste. Spent løfter jeg håndkledet som har lagt og voktet hele natten og blir positivt overrasket. Røren har i alle fall blitt større!
Jeg setter ovnen på 250 grader, finner frem og smører en brødform og heller/skraper innholdet over i den. Når ovnen er varm nok skrur jeg den ned på 210 grader og setter formen inni.
Setter alarmen på, samler familien og setter på Mesternes Mester fra kvelden i forveien.
​I de dølleste partiene svinger jeg utom på kjøkkenet og kikker inn i ovnen. So far, so good.
For å gjøre en lang historie kort - brødet ble bra, det!
​Relativt pent å se på, velduftende og ikke minst, velsmakende. Både jeg og kona spiste mer enn vi pleier, og det er et godt tegn. At ingen av ungene likte det, får stå sin prøve. De er unger, liksom.
Men en rekke spørsmål står fortsatt ubesvart.
"Hva holder jeg egentlig på med?" er det viktigste. Foreløpig har jeg (bortsett fra en kontrollert walk on the wild side) skam-holdt meg til oppskriftene, men jeg forstår ingenting av hva jeg driver med.
Hva gjør de ulike melsortene? Hvorfor blir sammensetningen av mel som den blir? Hvordan vet man riktig mengde vann, honning, salt og alt det andre? Jeg er langt fra å ta ting på gefühlen på ordentlig, og milevis fra å skru sammen min egen oppskrift.
Urmannen i meg har selvsagt lyst å forsyne familien min med hjemmebakt brød, hver eneste dag.
Derfor tror jeg fokuset mitt må være to ulike ting (gjerne i ulike faser) fremover.
1) Forstå opplegget. Skjønne baking, ikke bare gjøre sånn som noen sier.
2) Gjøre det til en del av hverdagen. Bakingen må være like naturlig som å pusse tenna eller ta på klær. Det bør ikke være nødvendig å psyke seg opp i dagesvis for så i ramle utmattet ned i sofaen etter å ha satt en bolledeig.
Men i dag puster jeg lettet ut, hviler på laurbærene og tar resten av flokken med en tur i svømmehallen!

Les også: Menn som baker brød, Del 1