Menn som baker brød

Like før jul traff jeg en hyggelig fyr som, i tillegg til å være å hyggelig, åpnet en ganske skummel dør hos meg.
"Kan jeg få by deg på en fersk brødskive?" spurte han med et smil.
Dette var, som nevnt, like før jul, så jeg hadde et visst program (i tillegg til dårlig tid), så jeg var allerede fast bestemt på å smile høflig, takke nei og fortsette med det jeg holdt på med - uten å egentlig ta stilling til tilbudet jeg fikk. Man får tross alt ganske mange tilsvarende tilbud i julestria.
Men, heldigvis klarte den intellektuelle, fritenkende delen av hjernen min å overta for huleboerhjernen et kort sekund. Lenge nok til at jeg klarte å tenke "Jo, det kan du faktisk."
Det svarte jeg også.
"Jo takk, det kan du faktisk," sa jeg og gjorde mitt beste for å riste bort førjulsstresset og være hyggelig.

Etter noen blink med øynene konstaterte jeg at denne fyren var ingen ringere enn Sverre Gunnar Haga, som jeg hadde relativt god peiling på. Han er jo en fyr som stikker hodet sitt frem og skriver om ulike saker.
Her stod han altså og pushet den nye boken sin, "Menn som baker brød."
Det ligger mye i den tittelen.
Når noen bestemmer seg for å kalle en bok for "Menn som baker brød" sier det mye om vårt ambivalente forhold til deig og bakst. Vi trenger en egen bok for å gjøre det stuereint.
​Jeg er etter hvert blitt så voksen at jeg nå tør og innrømme at baking har jeg aldri hatt peiling på.
Ikke i det hele tatt. Jeg er også voksen nok til å innrømme at jeg har hatt dritlyst til å prøve det, men egen komfort og giddalaushet har stått i veien.
Helt til nå.
Der stod jeg, med julestresset susende rundt ørene, og spiste en fersk skive med smør og var veldig begeistret. Både for skiven og for bakeren.
Han tok seg tid, delte villig av sine bakertriks og fikk meg til å åpne mitt indre bakeri på vidt gap.
Jeg hørte de godt rustne mentale hengslene klage sin nød der dobbeltdørene gled fra hverandre og åpenbarte mel, vann, gjær, gluten, struktur, elting, heving, steiking og alt det andre kule.
I løpet av noen minutter ble jeg baker, i tillegg til eier av en signert bakebok.
Grepet av entusiasmen lovet jeg på flekken at jeg skulle blogge meg igjennom hele prosjektet etter nyttår, og det er ikke et løfte man går fra.
Ikke som en samtale seint lørdag kveld som avsluttes med "Ja, dette er ikke bare noe jeg sier nå, jeg mener det i morgen, også."
Boken kom i hus, og mesteparten av tiden har vi brukt langt fra hverandre. Jeg har gått i store sirkler rundt den, for å si det sånn.
Men til slutt brøt jeg sammen.  Satte meg ned med en kanne kaffe og begynte å lese om dette som, etter sigende, var et fantastisk univers.
Jeg leste og la den fra meg. Leste om igjen og la den fra meg på ny. Lukket øynene og forsøkte å gjenta noe av budskapet for meg selv.
Ingenting.
Leste på nytt.
Boken ble liggende åpen på den første oppskriften, og jeg har fortsatt å gå i store sirkler. Hatt annet å gjøre. Vært trøtt. Måttet prioritere ungene. Prokrastinert.
Men - i dag. Plutselig, etter en drøy middagshvil skar jeg gjennom.
Fant frem mel, vekt, litermål, gjær og salt. Kjøkkenmaskinen kom på disken, og under min ett år gamle datters på-benken-sittende vaktsomme (og relativt undrende) blikk målte jeg opp det tørre, blandet i det våte og satte i gang maskinen.
​"Elt i fire minutter på lav hastighet, så i ti minutter på høy hastighet," stod det.
Fint det.
Da jeg, etter fire minutter, skrudde maskinen på fullt, gikk det under fem sekunder før den var på vei utfor kanten og på gulvet. Deigen var tørr og fin og la seg ute i den ene siden av bollen, og det ble omtrent som når de i "Ikke gjør dette hjemme" hiver en bowlingkule inn i en vaskemaskin.
Jeg stoppet sporenstreks maskinen og kikket nedi bollen. Kastet et blikk på oppskriften før jeg så på min (skeptiske) datter.
I det som fremstod som en evighet, men som sikkert ikke var mer enn fem sekunder, så vi på hverandre, før jeg brøt øyekontakten og kikket beskjemmet i gulvet.
"Hva tror du?" spurte jeg lavmælt.
"Nei," svarte hun og ristet på hodet. (Det er ett av de ti ordene hun kan).
"Skal vi prøve litt til?"
"Nei." Ny hoderisting.
"Jo, men..."
"Nei."
Plan B. Jeg kikker i boken. Har sett noe om å elte for hånd. Siden jeg hadde gamet 100% på eltemaskinen hadde det ikke festet seg, men jeg visste at det var der et sted.
"Elter du for hånd må du holde på i 20 minutter," stod det.
Jommen sa jeg både smør, mel og gjær.
Etter to dagers klatrekurs i helgen og gangsperr i store deler av overkroppen kom det som et slag i trynet. Aaagh.
Men, tenker jeg; jeg nekter å gi opp.
Småen har etter hvert blitt utålmodig og sendes på gulvet mens deigen havner på disken (jeg klasker den litt hardt i respatexen for å vise hvem som er sjefen).
Ny stirrekonkurranse. Jeg mot deigen, til ingen nytte. Den blir ikke ferdig av seg selv.
De neste 20 minuttene var de lengste i mitt liv (i alle fall høyt oppe på listen) og jeg kjenner at jeg bygget meg opp en kraftig respekt for husmødre verden over og bakere i sin helhet. Steike meg.
Men jeg gav meg ikke. Med dødsforakt la jeg overkroppen i det; eltet, moste, snudde, presset, vred og dyttet rundt på den gjenstridige klumpen mellom hendene mine.
Enten blir jeg kraftig tappet for krefter i løpet av seansen (noe som ikke er helt usannsynlig), men jeg kjenner at deigen forandrer seg. Den blir mer gjenstridig, mer livat på en måte. Det må være bra, tenker jeg, og nikker for meg selv når jeg konstaterer at det har gått 20 minutter.
Hiver deigen oppi bollen igjen og slenger et håndkle over.
"Snakkes om tre timer," hvisker jeg, så ingen av de andre i huset skal høre det.
​Snakke med deig, liksom?
Nå står den der og putrer (eller hva det nå er deig driver med under heving), og jeg sitter helt stille noen meter unna.
Vi skuler på hverandre, deigen og jeg.
Jeg tenker at jeg vant.
​Hva den tenker, aner jeg ikke.
-------------
Oppdatering, noen timer senere;
jeg våget til slutt å lette på kluten som lå over den hevende deigen, fiske opp den gjenstridige klumpen, kna den litt mer, dandere den i en panne og få den i ovnen.
45 ulidelige minutter senere kunne jeg hente ut et brød som lignet bemerkelsesverdig på brødet i boken. Først da jeg holdt dem ved siden av hverandre merket jeg at jeg hadde holdt pusten, lenge.
Jeg hadde fått det til!
(se bilde nederst hvis du tviler).
Ytterligere litt tid gikk mens vi andektig ventet på at brødet skulle bli kjøligere før vi fant frem brødkniven og delte det luftige, velduftende brødet i to, skar det i skiver og nøt nybaksten med smør på. Jøje meg.
Jeg har bakt!

---