På nachspiel med Tor

En gang i blant kommer urinstinktene frem. Da legger vi vekk kontorfingre og fine dining, ifører oss flere lag med klær og går fremoverbøyd i møtet med naturen.

De siste årene har det i grunnen stormet mer og mer, og etter den relativt drøye opphausingen i forbindelse med Tor, var vi mange som tok tidlig fri, fikk ungene i sikkerhet og tok noen runder rundt huset for å samle inn, pakke vekk og sikre ulike løse gjenstander.
Vi satte frem stearinlys, hentet inn ved, kokte vann og hadde på termoser, fant frem lomme- og hodelykter som vi la på strategiske steder i huset og bakte store mengder boller for å være klar for innekos. Hos oss hadde vi et realt party. Alle enheter var fulladet, lukene var skalket og vi slang rundt  i stoler og sofaer og hygget oss sammen.
​Og på noen fester dukker det opp en litt bråkete, brisen og uvelkommende type utenfor som gjerne vil komme inn. Når vedkommende ikke får være med, blir det banket på bører og vinduer, ropt og hoiet og man har gjerne sitt svare strev med å holde vedkommende ute.
I går var det Tor som dukket opp her. Han hoiet og dunket, bråkte og ville inn, men vi stod det av.
Som regel er disse nachspielbøllene ganske harmløse, og gjør liten eller ingen skade bortsett fra å, i reinspikka fornærmethet, velte en potteplante eller noe før de går.
Tor holdt på i noen timer uten å få slippe inn på festen før han gav seg.
Vi hadde det hyggelig uten ham.
Og som alle andre festbøller klarte han ikke å gå uten å markere seg litt.
Før han forsvant rundt hjørnet slengte han ut en arm og veltet den gamle grillen vår.
Den var rusten og skulle uansett kastes, og hvis det var det som skulle til for at han fikk tøffe seg litt, var det helt greit.