Høyt henger de

Nei, jeg snakker ikke om hverken kirsebær, grønne epler eller rips.
I dag har jeg nemlig vært på klatrekurs, så det er høyst ordinære mennesker det handler om.
Skjønt, særlig ordinær føler man seg ikke der man henger, 10 meter og bakken, og ikke tør å kikke ned. Man skal ikke ha særlig stort snev av høydeskrekk før det blir ekkelt!

Samtidig gir det en fantastisk mestringsfølelse å forsere det ene klatretaket etter det det andre på vei mot toppen. Svetten pipler, fingrene blir stivere og stivere, lårene kjennes ut som hakkebiff og sommerfuglene kjører loop i magen.
Den første utfordringen er å tenke logisk.
Vi har vært igjennom opplæringsrunder på sikring; riktige knuter, riktige bremserutiner for makkeren, kameratsjekk og kommunikasjon. Gjør man dette riktig skal ikke ting gå galt. Knuten holder, uansett, blir vi fortalt.
Og der hang jeg, drøye 10 meter over bakken, og hørte at det knakte svakt i knuten som holdt meg oppe. Der kom utfordringen som et hurtigtog!
"Jeg kommer ned!" ropte jeg over skulderen, grep kraftig rundt knuten (som om det hadde hjulpet dersom den løsnet), lente meg bakover og rapellerte i rasende fart mot gulvet.
Rappellereringen er jo selve desserten, man føler seg som James Bond hver eneste gang. Eller en annen superhelt - du velger selv.
Vel nede halte jeg og dro det beste jeg kunne i knuten, og oppdaget at den ikke ville gått opp, uansett hva jeg gjorde. Nervene hadde spilt meg et puss (Et av flere den dagen).
Men - når utfordringene er overvunnet sitter man igjen med lysten til å klatre til topps igjen - om igjen og om igjen.
Klatring er en glimrende aktivitet, og kan bedrives både innendørs og utendørs, så vær og føre er ingen unnskyldning.
​Anbefales!

​Og mens vi vanlige, dødelige strever med stive fingre og tilløp til åndenød, finnes det noen som får til ting man ikke skulle tro var mulig:

---