Når junior slipper til

Som mange sikkert har fått med seg har vi minst én fremmelig pode i huset, som ikke går av veien for å by på seg selv.
Tidligere har de artige utsagnene vært markedsført i tekstformat, hovedsakelig via fars Facebookside, men i fjor sommer begynte det.

Niåringen tok for seg mor og far og bad om å få egen Youtube-kanal. I en katt-og-mus-lek, der mor og far satte grenser og vedkommende selv brøt dem, hadde han over noen måneder skaffet seg helter som Adexio, Dan TDM og - selvsagt - Prebz og Dennis.
Som oppvokst på 80-tallet med kun én TV-kanal er far naturlig skeptisk til folk som spiller spill over internett, stapper marshmellows i kjeften og generelt skriker og roper mye.
I det store og hele blir det litt, eh, innholdsløst.
Når det er sagt synes jeg det, fra en annen synsvinkel, er veldig bra at gutter som Prebz og Dennis lykkes med det de gjør. To stykker, som ikke nødvendigvis var de kuleste gutta i klassen, gjør det de kan og får suksess med det. Helt topp. I tillegg viser de en viss progresjon med å levere bedre innhold, jobbe med veldedige saker og litt sånt. Helt flott.
Men så, når niåringen kommer og vil bli Youtube-stjerne, da er tingene litt annerledes.
Han hadde så lyst. Dette var den store drømmen. Om ikke vi bare kunne være så snille?
Mor og far ristet på hodet. Uaktuelt.
Vi har generelt vært veldig forsiktige med å publisere bilder av barna våre, av mange grunner. Dermed streiker det litt å slippe løs selvpubliseringstrollet.
Vi vet ikke hvem som blir sittende å se på, vi har ingen kontroll på kommentarene som kommer og var ikke begeistret for forretningsmodellen. Her skulle det spilles Minecraft og generelt games på data.
That´s a no-no.
Men gnålet vedvarte. Gjennom høsten og vinteren fikk vi knapt ørens lyd.
Løfter om å snakkes i tenårene førte ikke frem.
Til slutt brøt vi sammen, og bestemte oss for å kjøre på.
Youtube-kanal, eget domene, Facebookside og hele pakken.
Til en gutt som fyller ti år i neste uke. Hvorfor?

---

Vi har blant annet lagt opp til strenge rammer.
Innholdet skal være fornuftig, oppbyggelig og generelt sett meningsfylt. Det skal uansett gjennom sensuren. Sånn sett skal det være en positiv læringsarena, slik at han, dersom det fortsatt er interessant om noen år, kan være nærmere drømmen om å bli kjent.
Vi har tatt praten om kommentarer som vil komme. At noen kanskje skriver dumme ting må gjennom det rette filteret.
Det er også et fellesprosjekt. En far-sønn-greie.
Noen tar sønnene med ut og fisker, men jeg må velge noe jeg både kan og liker. Etter beste evne kan jeg derfor bidra og påvirke i utviklingen.
Denne koblingen er også positiv i den forstand at vi får mye tid til å gjøre ting sammen.
Han har et sterkt ønske om å lære meg å spille Minecraft, og det skal han få lov til, men det blir ikke akkurat hovedfokus.
Vi skal ut og gå på tur, lage mat sammen og søke ulike opplevelser som passer for fedre og sønner. Kvalitetstid.
Og så er han arvelig belastet. Elsker ablegøyer, tosker seg og lever mye av livet i en revysetting.
Tidligere har familien vært det fremste publikummet, nå skal andre også få kikke litt.
Disse evnene fører til at vi, i et forsøk på å være mest mulig habil, synes at han er flink og gjør noe han egner seg til.

---

Derfor håper vi at kanalen “Andreas og pappa” kan bli underholdende, informativ og kjekk å kikke innom for både store og små.
Han skal få lov til å holde på så lenge han orker, og så legger vi opp når/hvis interessen ebber ut.


For de som vil kikke litt, så ligger episodene på http://www.andreasogpappa.no :)