Gå og heng deig! Menn som baker brød, del 6

Aaaargh. Så kom oppoverbakken! Jeg hadde jo egentlig kontroll på dette her. Kokkelerte og kjevlet, blandet, eksperimenterte og klappet i hendene så melskyen stod på kjøkkenet.

Nedturen begynte for halvannen uke siden, da jeg klinket til med det som skulle bli en glimrende oppskrift. Frø, fruktkjøtt og greier. Tanken var god, dette skulle bli så bra.
I ettertid innså jeg at jeg nok var et ørlite hakk for hvass med væsken, slik at det gikk til dunders under steikingen.
At jeg i tillegg glemte å se på klokken når jeg satte brødet inn i ovnen, skulle lage middag samtidig og holde tre sultne unger fra livet - det hjelp ikke i positiv retning.
Uansett. Brødet sprakk på toppen og var vanskelig å få ut av formen. Det var tilstrekkelig steikt øverst, men fortsatt fuktig i bunnen.
Jeg hadde gledet meg sånn. Følte meg så ovenpå. Hadde kontroll. Faen.
Svetteperlene kom. Tunnelsynet. Den økende pulsen. Mestringsfølelsen krøp ned i nærmeste konvolutt og dro til Afrika (eller hvor det nå er mestringsfølelser drar for å dø).
I ren panikk skrudde jeg ovnen på fullt, snudde jeg brødet på hodet og la det inn for å steikes mer. Lot det ligge ti minutter. Banket på skorpen. Ventet litt til. Banket mer. Det hørtes bra ut, men bunnen (det som opprinnelig var toppen) var oversteikt, så balansen var helt på trynet.
Til slutt brøt jeg sammen og slo av ovnen. Skar brødet i to, skjøv de to halvdelene fra hverandre og stirret på resultatet. Hvis jeg dekket over den nederste centimeteren (som fortsatt var fuktig) så det helt greit ut. Til og med den brente skorpen tok seg bra ut.
Jeg hadde vært redd for at frøene skulle sige ned til bunnen under stekingen, men rent visuelt var det et pent stykke arbeid.
Jeg skar en skive, lot den ligge noen minutter på skjærefjølen, tok smør på og førte den best stekte delen mot munnen. Tok en bit, tygget. Det smakte bra, men heller enn å bli glad, ble jeg sur. Forbanna. Hvorfor kunne jeg ikke ha klart å gjort dette ordentlig? Hvorfor må jeg vær så steikande kul og ta alt på gefühlen og se ting an og walke på den wilde siden? Tulling, tenkte jeg, der jeg stod med kjeften full av nybakt brød.
Kona var enig, og henne skal man jo høre på. Brødet var godt, men jeg hadde trynt under steikingen.
Strengt tatt burde jeg kjørt på. Gått opp på hesten igjen, kommet meg i luften og flydd. I stedet sank jeg sammen som en overvintret gassballong, la meg på sofaen og så TV mens jeg sutret.
​Drittunge, sant?

---

Det skulle gå halvannen uke før jeg gjorde neste forsøk. En del praktiske ting kom i veien, så det var rett og slett ikke tid. Likefullt fikk følelsen fra nedturen ligge og gjære (høh høh) i bakhodet og irritere vettet av meg.
Og så. Alene hjemme med ungene, niese og nevø på besøk. Onkel tøffer seg, disker opp og lager frokost og tapper 44 flasker hjemmelaget øl før han går løs på en runde med boller.
Som jeg hadde gjort en haug med ganger før. Hveteboller, direkte fra oppskriften, ikke noe slinger i valsen, ikke noe slump og dæsj og gefühlbasert tull.
På toppen av det hele tok jeg ungene med ut for å leke mens deiget hevet.
Men den hevet jo faen ikke, viste det seg. Hva var det nå, da?
Jeg lot den stå litt til før jeg slo på ovnen, veltet deigen utover disken og gikk løs på den med alt jeg hadde av muskler (som ikke er all verden).
Delte den opp i emner (er det ikke det det heter?) og fikk de runde klumpene på brettet.
Kjente at jeg hadde et litt dårlig forhold til hele, forbanna glutenkonseptet. Drittopplegg, egentlig.
For å være på den sikre siden, penslet jeg dem med egg før de røk inn i varmen.
Satt mye på kne foran ovnen og fulgte med.
Etter ti minutter sprakk de på toppen, og jeg kjente et ørlite hikst i brystet. Herre fred, er det mulig?
Fem minutter senere åpnet jeg ovnen, trakk ut hele steikebrettet og skampenslet dem på nytt.
Litt usikker på hvorfor, men det var nok et panikkartet forsøk på å pynte liket.
Lot dem steike drøye fem minutter til, uten at det hjalp noe særlig, slik jeg kunne se det.
De så faktisk dumme ut. Hakkete, sårlig penslet og ikke særlig delikate ut.
Nok et massivt slag for den alt så skjøre bakeselvfølelsen.
Vurderte å pælme hele driten i bosset, men jeg hadde jo lovet ungene boller, sant?
Gikk noen runder på gulvet før jeg fant frem fat og serverte med et tvungent smil.
"Mmm," sa niesen. "De var gode!"
"Ja, synes du ikke de ser dumme ut?" spurte jeg.
"Nei, det går helt greit."
Sønn (9) og nevø (9) løftet såvidt blikket fra Mincraft-duellen sin og anerkjente smaken.
"Mer?" sa datter (16 mnd).
"Dere sier det bare for å være snille," tenkte jeg og sukket.
Drittunge, sant?
Jeg la dem til og med i konas hjemmestrikkede brødkurv og forsøkte å ta interiør-fancye bilder av dem, med solen tittende inn vinduet og alt mulig.
De så fortsatt like dumme ut.