Det er du som er helten min, pappa

Det skal ikke så mye til. Det enkle er ofte det beste, og sånt.
Med tre barn på samvittigheten, kone, katt og hus har de fleste av oss et naturlig ønske om å være Supermann. Strekke til på alle fronter, stille opp, ha ekstra krefter, stå på seint og tidlig. Lage den beste middagen, fortelle de beste vitsene, ta vår del av klesvasken, stå på sidelinjen på alle treningene - alt.
Kanskje er det de høye målene som gir den evige følelsen av å ikke være helt i mål, men den tror jeg også de fleste av oss sliter med. De gangene vi ikke er oppmerksom nok på det som skjer, ikke helt til stede i diskusjoner, de gangene jobben kommer i veien.
Da hjelper det med de små bekreftelsene på at man likevel virker.
Når seksåringen, i en diskusjon om helter og forbilder, kommer bort, legger armene rundt halsen min og sier "Det er du som er helten min, pappa".
​Da er alt helt greit.

---