 Det ligger noe grunnleggende i oss alle som blir skapt når vi er ganske små, og som aldri slipper taket. Ganske mange egenskaper svarer til den beskrivelsen, men akkurat denne gangen snakker vi om fotballtilhørighet. Man kan ha vært så liten at man som voksen knapt husker øyeblikket, men på et eller annet tidspunkt valgte man lag. Tilhørigheten er enkel, på samme måte som den er ekstremt kompleks - man skifter aldri lag. Liverpool, United, Ipswich, Leeds, Tottenham, Southampton, West Ham - det spiller ingen rolle, laget beholder man. Vittige tunger sier at man kan skifte ut både hus, jobb og kone, men laget sitt skifter man aldri ut. Familier er splittet, hyggelige naboskap skiftes ut med skulende blikk og vennskap står på spill i 2 x 45 minutter så godt som hver eneste helg. For min del ble det Tottenham. Som 9-åring skulle jeg i 1982 bli keeper, og Ray Clemence var den store helten, dermed ble det Spurs. Engelsk landslagskeeper, og greier. Han hadde gått fra Liverpool året før, så jeg kunne like gjerne vært Merseyside-fan. Grøss og gru.  Anyway. Tilhørigheten har bestått, som den har gjort med tusener på tusener av andre. Enten forstår man det eller så gjør man det ikke. Folk står fritt til å like hva de vil, men ikke kom her med drittvitser om å gi alle spillerne hver sin ball sånn at de slipper å krangle om den ene. Vi driter likevel i det, for vi forstår hverandre, vi som er innenfor. Vi som drar over en gang eller to i året, gjerne en dag eller to før, møter likesinnede på pub, tar en creamy ale (eller flere) og utfordrer hverandre på nerde-trivia fra fotballens spede barndom. For det meste voksne folk, menn i hovedsak, men også fedre og sønner eller hele familien. I år, som de tre foregående årene, gikk turen til Manchester, der vi er blitt en mer eller mindre fast gjeng som reiser, med mindre utskiftninger fra år til år. Turen har vært planlagt siden Tottenham knuste City på hjemmebane i september, og bølgene gikk naturlig nok høyt inn mot avreise. Etter 2-1, 6-0 og 4-2 i trynet på Etihad de tre siste årene har det gjort vondt å holde med de liljehvite. Men, who cares? Tilliten svikter aldri, selskapet er godt, turene er kjekke, så hva er det å lure på? Hvorfor Manchester som Spurs-fan? Konas onkel er svoren City-fa(e)n og har ordnet både reiseopplegg, lysløype og billetter til Stadion. Er det vondt å sitte blant Cityfansen og se kampen? Joda, absolutt, men totalopplevelsen, mann! Etihad er ikke akkurat en drittstadion, den skal de ha. Det kommer vi tilbake til. DAG 1 Fredag er selve staminadagen for voksne menn. Da er det ut av døren kvart på fem om morgenen for å rekke første fly. Mellomlanding i Stavanger, drøye ventetiden med to «forfriskninger», ta i mot resten av reiseselskapet og slenge ut en del påstander om helgens evenementer før boarding. Fremme i Manchester slenges kofferten raskt opp på rommet før lunchen inntas på den etter hvert så faste Wetherspoons på Picadilly i hjertet av Manchester. Maten fortæres, toppskummet i glasset glir saktere mot bunnen og roen er i ferd med å senke seg. (Vi har nå vært oppe i syv timer) Praten går, folk er engasjerte - det er dette turen handler om.  Etter en kjapp «dessert» går rusleturen videre til byens eldste pub, The Old Wellington, som serverer en rekke lokale, regionale og nasjonale spesialiteter, slik de fleste småpuber med respekt for seg selv gjør. Vi plasserer oss strategisk på ståplasser via a vis bardisken for å lettere kunne vurdere hva neste runde skal bringe. Med navn på tappekranene som Old Engine Oil, UBU og Witches Brew går det ikke an å gå videre etter første runde. Praten går, like livlig som før. Ikke bare om fotball. En de av reisende har sterk interesse for vintersport og har møtt flere storheter, blant annet Bjørn Wirkola. Vi klarer faktisk å slå ihjel timesvis med sportsprat, uten å være i nærheten av en eneste klesbutikk. (I det vi forlater puben har vi vært våken i 11 timer)  Turen går videre til ytterligere to småpuber, der den ene etter sigende skal være enten den minste, eller en av de minste. Om det er i byen, i landet eller i verden er vi på det tidspunktet ikke i stand til å bli helt enige om, da flere av oss har både vært innom, hørt om og blitt fortalt historier om puber i ulik størrelse. Slik er det på tur. Mange diskusjoner, og ingen av dem må for enhver pris vinnes. Deretter føler alle behov for en rask middagshvil, som utelukkende skyldes at vi var tidlig oppe. Det blir uansett ikke rare cowboy-strekken, for vi skal til et definitivt kulinarisk høydepunkt i Manchester - The Curry Mile. I et land der det formelig ligger en sky av frityr og eddik som en egen kuppel like over skyene, er det deilig med variasjon. The Curry Mile er en lang, lang, lang gate spekket med østlige restauranter, og du har ikke vært ordentlig i Manchester før du har vært her. Lukten, atmosfæren, lydene og språkene tar deg med på en hurtigreise til regioner der hverken egg, bønner eller kotelett-lignende bacon står på menyen. I selskapet er stemningen høy og god. Vi har valgt en indisk restaurant for anledningen, og jeg velger å bruke kvelden til å tøffe meg. Det siste året har jeg vært stor fan av danske Chili-Klaus, og har sågar tygget i meg flere sterke belgfrukter med kraftig vindstyrke, som danskene sier. Med litt svekket dømmekraft (grunnet den tidlige vekkerklokken) velger jeg en lammerett av øverste merket, krydret til Bombay og tilbake. Full Madras. Over-Madras. Det er den nest sterkeste opplevelsen jeg har hatt, den verste skal jeg ikke en gang begynne å snakke om. Men det smaker godt, så jeg klarer å få i meg halve retten før det begynner å pipe i ørene, og da går fokuset over på å lure de andre til å smake. Over halve selskapet ønsker også å tøffe seg, så de hiver i seg hver sin bit, hvorpå alle må bestille en ny runde med kald, indisk drikke. Fortsatt er stemningen høy og god, og det er dette det handler om. Senkede skuldre, løs prat om alt og ingenting og god stemning. Først flere timer senere innser de fleste at det er på tide å gå til sengs. Klokken nærmer seg midnatt, og vi har vært våken i nesten tjue timer. Klapp på skulderen. DAG 2 Lørdag renner, alle er frisk, tidig og i godt humør. Frokosten, som (surprise, surprise!) består av egg, bacon, bønner, pølser, stekte tomater og frityrsteikte hashbrowns, inntas med god appetitt i sikker forvisning om at det er lurt å lade innpå med karbohydrater foran en ny og energikrevende dag. Hovedkampen er ikke før søndag, og tradisjonen tro skal vi med tog til en annen by for å gjenta suksessen fra gårsdagen og i tillegg se en fotballkamp. Tidligere år er vi blitt kjent med Leeds og Stoke, og denne gangen er det Liverpool som står for tur. Everton tar imot West Bromwich på hjemmebane, og alle hjerter og herrer gleder seg. Jernbanestasjonen ligger noen steinkast unna. Altså, så langt at vi fortjener en forfriskning mens kamp- og togbilletter deles ut. «Ta godt vare på billettene!» formaner reiseleder strengt mens alle nikker og sparker i grusen.  En times trang togtur senere ankommer vi Liverpool i solskinn og spaserer til landemerket The Cavern. Vel fremme fortjener vi nok en forfriskning, og stedet har nok av gode, lokale sorter å tilby. Dette er klubben der John Lennon enten bodde i andre etasje, The Beatles hadde sin første opptreden eller et sted de vanket og spilte mye. Røverhistoriene florerer nok en gang over bordene, og heller ikke i dag er det så nøye hva som er 100% riktig. For ettertiden har vi vært og kost oss på samme sted som både The Beatles, en del andre store artister og til og med kanskje selveste Michael Jackson. Det vandres videre, og en ny pub står for døren. Joda, det handler om å gå på pub. Hva annet skulle vi gjort? Klesbutikker og alt det der er utelukket, og museumsfaktoren er ikke særlig høy på slike turer. England er rik på gode puber og god serveringskultur, og det fungerer som et godt lim i slike sammenhenger. Vi sitter og prater en stund på ett sted, går videre til neste. Her kjøper vi en ny runde, prater mer og koser oss. Enkelt og greit. For hver tredje, fjerde sted spiser vi litt, før vi gjentar suksessformelen. Det enkle ER faktisk ofte det beste. Eller, på et tidspunkt stoppet vi opp og så litt på lokal kultur. En gruppe eldre menn danset i ring mens de banket stokken sin i brosteinene, men vi stoppet mest fordi at det så veldig rart ut.
Noen timer senere er vi på vei mot Goodison Park i en taxi. Etter tips skal vi til et sted taxisjåføren påstår ikke finnes, men etter hektisk telefonisk aktivitet (vi sitter i to taxier) og tolking av dialektiske uttrykk finner vi ut av at det likevel var riktig sted. Mange av de lokale drosjesjåførene høres ut som det sier «Blub blub blub» uansett hva du spør om, så det oppstår gjerne en del forvirring. Goodison Park er en brakke, som mange andre engelske arenaer. Bølgeblikk preger utsiden, gaten er trang og det er lenge siden noen har tatt runden med høyttrykksspyleren. Men det handler ikke om det, heller. Fans i alle aldre henger rundt stadion; fedre og sønner, bestefedre eller hele familier. Stemningen er god, forventningene er høye. Lukten av grillmat preger omgivelsene. Jeg har alltid sett på Everton som et ekte lag, med ekte fans og forventer en heidundrende opplevelse inne på Stadion.
Fy søren så skuffet jeg ble! At Stadion er gammel og kald, at toalettene er trange og ineffektive og setene er harde spiller ingen rolle. Det handler som nevnt ikke om det. Jeg hadde forventet trøkk fra start til mål. Rop og skrik. Ihuga, hardbarka, engelske arbeidere med rødsprengte ansikter og knyttede never på de tatoverte underarmene. Everton er et relativt godt lag, og jeg hade forventet en supportermasse som gjorde sitt beste for å valse over motstanderne. Jeg hadde ikke forventet at tusen tilreisende West Bromwich-supportere fikk gjøre som de ville og styre hele ståket. Hjemmefansen satt med hendene i fanget og tygget stille på innsiden av kinnet mens de så hjemmelaget tape en middelmådig kamp. Halvveis i andre omgang begynte det å spre seg sutring rundt oss på tribunen, og jeg var på et tidspunkt fristet til å reise meg og rope; «Come on, you wankers! We came all the way from Norway to see you destroy the other team, and you are all sitting here like it´s bloody Sunday school! Get a grip on!» Jeg lot være. Vurderte det slik at det ikke ville hjulpet. Høydepunktet i kampen var at jeg på raden foran meg oppdaget dobbeltgjengeren til en kamerat som er ihuga Liverpool-fan. Et kjapt bilde, så ble det mye Facebook-moro med det. Vi hadde gledet oss hele gjengen, ble skuffet, men ristet det av som om noen hadde skvettet lunken øl på en gås. Oppsummeringen gikk vi tilbake på The Cavern og tok, akkompagnert av et lokalt band som spilte veldig høyt. Ikke et sekund går vi lei, ikke et øyeblikk lukker vi øynene og dupper av (bortsett fra reiseleder) og ikke på noe tidspunkt lar vi ting gå innpå oss. Gutta på tur. Til rytmen av togsviller lo vi oss tilbake til Manchester, vandret rakrygget og taktfast til hotellet og tok kvelden. DAG 3 Søndag er selve dagen, og inneholder en lang kjede av høydepunkter. Frokosten er ikke ett av dem, og tradisjonen tro lot jeg være å spise opp alt. Bare det mest nødvendige. I stedet bruker jeg den ledige plassen på to gode creamy ales på Wetherspoons. Stemningen setter seg, både i kroppen og rundt bordet. Det første høydepunktet er avhenting av billettene. I bakgaten til hotellet ligger puben Mother Macs, som får selv den mest hardbarka Manchester-bu til å le høyt. Den er så shabby, uvasket og ustelt at det er gøy. Jeg får belegg på tungen bare jeg ser bilder. Som de fleste sier i det de kommer inn døren: «Åh, fy faen.» Sitter du for lenge i en av sofaene, høres det ut som borrelås når du reiser deg, men det spiller ingen rolle. Igjen. Stemningen er god, og et lokale stappet med fotballinteresserte nordmenn (og noen få engelske) skaper en vidunderlig atmosfære. Det er vanskelig å være Spursmann blant alt Cityfolket. Alle er hyggelige og vennligsinnede, men de får liksom lov til å sitte der og snakke om lidenskapen sin og laget, mens jeg må holde kjeften og smile høflig. Men vi koser oss.
Sentralt i lokalet sitter Alan Potter, en lokal fyr med stort hjerte for klubben og svært gode organisatoriske evner. Med en regnskapsførers presisjon holde han kontroll på utlån, fordeling og tilbakelevering av billetter og sesongkort. Han gjør det som en dugnad, og Cityfansen vet å sette pris på ham. Det er kutyme å sette en øl på listen hans hver gang man handler i baren, og de norske Citysupporterne har ved en rekke anledninger spandert Norgestur på Alan. Igjen; forbrødring over fotballen, på tvers av landegrenser, språk, religion, krig, fred og politikk. It doesn´t matter. Vi (bokstavelig talt) røsker oss løs fra barstolene på Mother Macs og rusler til nærmeste sportspub for å se hatoppgjøret Arsenal-Leicester. Leicester leder tabellen foran Spurs, og vi håper derfor at de taper. Arsenal fortjener bare å tape. Vi hater dem. De og Chelsea. Arse-anal. Det ender med at Arsenal tar seieren, og etter å ha klasket neven middels hardt i bordplaten, vender vi nesen mot Etihad Stadium. Jeg har jo en del erfaring fra Brann Stadion, der man må i pausen må velge om man vil kjøpe kaffe eller gå på toalettet. Uansett hva man velger der, er sjansen stor for å ikke rekke det før kampen starter igjen. Her har vi mye å lære av engelskmennene.
Inn- og utgangene på Etihad svelger unna tusenvis av mennesker i slengen. Området under tribunene er spekket med serveringssteder, og toalettene er gedigne med brede dører. Dermed kan man forlate setet sitt i det fløyten går, rusle til toalettet, gå i kiosken og treffe de andre igjen på under tre minutter. Intet mindre enn imponerende. Først besøker vi supporternes pub på motsatt side av veien. Det er jo gøy, for all del. Fin stemning og sånt, men jeg kjenner at smilet er stivere enn før, hånden er mer knyttet i bukselommen og sommerfuglen i magen har invitert hele slekten på besøk. Ved tidligere oppgjør har City tatt skalpen. Først litt, så grove 6-0, og så endte det 4-2 i et forrykende oppgjør med tre straffer og hei-hvor-det-går. Ikke rart jeg er, eh, anspent. Heldigvis er det to andre undercover Spurs-menn i gruppen vår, så vi utveksler forsiktige blikk, vipper diskret med øyenbrynene og dunker hverandre underhånden med albuen for å holde moralen oppe. Vi forlater puben, krysser veien, kjøper kampskjerf, litt mat og er nære på å klaske oss litt i trynet for å bli klare. Men vi er jo siviliserte. Uansett tilhørighet så tillater jeg meg å beundre Etihad Stadium og alt det har å by på. Her vet de hva de driver med! Både utenfor og inni. Gleder meg til nye White Hart Lane står klar om noen få år. Et nydelig stadion. Jeg har allerede hatt med meg eldstemann på kamptur til London, og begynner i mitt stille sinn å planlegge tur med begge gutta i 2018, så kan mor og jentungen være hjemme og drive med sitt. Vi drikker oss opp i området under tribunen, kjøper med en kaffe og finner setet. Høyt oppe, med god utsikt over banen. Jeg ser rett ned på Spurstribunen. Tusenvis av tilreisende i de vakre, liljehvite draktene. De gauler og gir jernet. Jeg får en god klump i magen. Fryser litt på ryggen.
Ser ned på banen. Der står de, hele gjengen. Lloris, Kane, Eriksen, Lamela. Alle mann.
Vi setter oss. Jeg spør meg selv om jeg våger å tro på seier. Jo, jeg gjør det. En City-fyr to seter bortenfor lener seg mot meg med et smil og spør om jeg har trua. «Selvfølgelig,» svarer jeg. Han skulle bare visst. Kane scorer. Spursfansen går bananas. Vi også, på vår måte. Et diskret sideblikk. City utligner. Det måtte komme. City på hjemmebane er ikke enkle, dårlig periode eller ikke. Kampen bølger, det er tøffe tak. Gode sjanser, fine prestasjoner. Men så. Før vi vet ordet av det stikker Christian Eriksen. Med et lite svisj er han alene med Joe Hart og kan ikke gjøre annet enn å putte den rett i nettet. Lille vakre, danske Christian Eriksen med silkefoten. Spursfansen går bananas, igjen. Vi dunker hverandre i ribbeina og jeg biter meg kraftig i tungen for å ikke a) begynne å grine, og b) reise meg og juble vilt. Kampen fortsetter, dommeren blåser. Det er slutt. Over. City-Spurs 1-2. Vi har faen dundre meg vunnet, for andre gang i samme sesong. Med kalas-sifrene 4-1 i første kamp og 1-2 i andre. 6-2 tilsammen. Haha! Resten av kvelden er en fest. Vi tar ikke av, til det er vi for slitne, men gleden er der. Det salige gliset. Lettelsen. Etter så mange år, så mange opp- og ned- og middelhavsfarerturer er det bare godt å være Spurs-supporter. Ennå vet vi ikke om det holder inn til 15. mai, men det føles godt. Kun Leicester er foran, røkla er bak. Chelsea, United, City, Arsenal, Liverpool. Alle som alltid har lagt foran er nå bak oss. Vi er der vi skal være. To do is to dare. My one and only team. Come on you Spurs. Mitt lag. Nå, til neste år og alltid. |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
July 2016
Kategorier
All
|
RSS Feed
