Vi bestemte oss tidlig. Sommeren 2016 tar vi hjemme. Vi skulle to uker til Bornholm med gode venner mot slutten sommeren, men frem til da skulle vi holde oss rundt redet.
 Debutanter kommer og går. Noen forsvinner igjen, mens andre henger med. Pål-Erik Winther er et navn du kan merke deg, for han kommer til å henge med!  Det er nesten synd at det har vært en lang frihelg, med grunnlovsfeiring og hele pakken, der vi har fått anledning til å koble av og tenke på helt andre ting. Fredag 13. mai kom det nemlig opp en sak som hadde fortjent å være headliner lenge.  Jeg kom over en artikkel på Facebook som harselerte med ungdommen nå til dags, og har vel sjelden vært mer forbanna etter å ha lest den. Den er stilet til «Til alle som er født på 40- 50- 60 og 70-tallet.», er skrevet av Villy Roar Hornberg og tar for seg hvor forferdelig ting er nå og hvor fantastisk alt var før.  Det ligger noe grunnleggende i oss alle som blir skapt når vi er ganske små, og som aldri slipper taket. Ganske mange egenskaper svarer til den beskrivelsen, men akkurat denne gangen snakker vi om fotballtilhørighet.  Ikke et vondt ord om pizza, det er nemlig helt topp, men man kan ikke spise det hver dag. På et tettsted som har hatt så mange som syv pizzarestauranter på samme tid, er det fint med litt variasjon.  For nøyaktig ti år siden satt jeg der, med en nyfødt halvmeter i armene. Godt inntullet i de lyseblå sykehusteppene lå han der og kikket opp på meg med de mørkeste øynene jeg har sett.  Jeg har lest så lenge som jeg kan huske. Fra de første barnebøkene, via Hardyguttene til bøker skrevet for voksne.  Som mange sikkert har fått med seg har vi minst én fremmelig pode i huset, som ikke går av veien for å by på seg selv. Tidligere har de artige utsagnene vært markedsført i tekstformat, hovedsakelig via fars Facebookside, men i fjor sommer begynte det.  Man går liksom der og surrer. Leiter litt etter noe eller funderer på hvordan ting er eller burde ha vært. For min del ender det ofte opp med et kraftig, og velfortjent, klask i pannen.  Ja, for det er jo så fuckings lett, når du har vært våken halve natten med en gladlaks på femten måneder som tenker at det er perfekt å leke litt fra 01.30 til 04.30.  I denne fortellingen er jeg bare en bisitter, men det skal i høyeste grad bli en historie jeg skal bruke for å briefe til barnebarna.  Det føles som et stort ansvar å være blogger. Tidligere var jeg en helt vanlig person som luftet tanker rundt middagsbordet eller i godt lag, men nå er jeg en blogger.  Jeg har funnet ti ulike tips for å gjøre hverdagen enklere. De funker for meg - og jeg håper at de kan funke for deg!  I det gamle gubbeveldet kom herrene hjem til oppvarmede tøfler og avis som de kunne nyte samtidig som de suttet på pipen sin og kjente på den liflige middagsluften som spredte seg i kåken mens de manssjåvinistisk og lett nedlatende trakk den ene munnviken opp i en flir og var fornøyd med både seg selv og tilværelsen. Heldigvis er den tiden forbi.  Aaaargh. Så kom oppoverbakken! Jeg hadde jo egentlig kontroll på dette her. Kokkelerte og kjevlet, blandet, eksperimenterte og klappet i hendene så melskyen stod på kjøkkenet.  Etter to endeløse uker med venting, lukting, kanskje tørrhumling og i alle fall nervene i helspenn er det nå på tide å ta steget videre mot det ferdige produktet!  La oss si at du nå har skaffet deg det utstyret du trenger, enten alene eller sammen med kompiser. Alt sammen står pent oppstilt på disken og du har satt deg litt inn i hva alt er.  Tenk deg følelsen av å skjenke opp en kald, velsmakende øl - som du har laget selv! Det er enklere enn du tror.  Det var så lett å velge navn på bloggen når jeg satt der og skulle sette i gang. Jeg er opptatt av og jobber til og med med kultur. I tillegg er jeg pappa til tre flotte barn, dermed var det gjort.  Fantasi er et fantastisk konsept, og når det kobles med behovet for å forstå relativt abstrakte, men likevel dagligdagse ting, kan resultatet bare bli helt konge.  Onsdag er fast hjemmedag med lillemor, så da kan jeg faktisk begynne dagen med å bake brød. Eller, ikke før jeg har stelt til matbokser, pakket skolesekker, funnet frem klær, hjulpet med overnattede lekser, satt frem frokost, kjeftet litt og fått skysset guttene ut døren i retning skolen.  Dårlig samvittighet. Stress. Følelsen av å ikke strekke til. Bakpå med tidsfrister. Stive skuldre. Opp med hånden de som har kjent på en eller flere av disse følelsene den siste uken!  De siste dagers sjokkerende nyheter om at leiligheter formidlet gjennom Airbnb brukes til prostitusjon har rystet en hel verden. |
Følg meg på sosiale medier:Arkiv
April 2016
Kategorier
Alle
|
RSS-feed
